Selv om Norge får mye berettiget ros for regnskogsatsingen, tror vi nordmenn flest synes det er noe flaut at Norge står i fremste rekke i internasjonale klimafora og foreslår ambisiøse og mer forpliktende klimakutt, mens våre egne nasjonale utslipp øker. Når dette pågår over mange år, samtidig som mange I-land reduserer sine utslipp til dels betydelig, bør man kanskje spørre seg om det er noe med klimapolitikken som mangler?

Norsk klimapolitikk deltar og støtter aktivt opp om FN klimapanels anbefalinger. Panelets rapport fra 2007 viser blant annet at aktiv forvaltning og bruk av skog og tre er en av klodens 7 viktigste tiltak imot global oppvarming. I synteserapporten (2014) forsterket klimapanelet dette med følgende utsagn: «De mest kostnadseffektive måtene vi i dag vet om for å fjerne CO2 fra atmosfæren, er å produsere energi fra biomasse med karbonfangst og lagring (bio-CCS), samt planting av ny skog i stor skala».

Norske analyser støtter dette, jf. Klimakur 2020, hvor det blant annet framkommer at planting av skog som klimatiltak er det mest kostnadseffektive tiltaket i Norge. Miljødirektoratet har senere beregnet at dette vil koste inntil 50,- kr pr. tonn CO2, og har samtidig påvist et foreløpig kuttpotensiale med akseptable miljøkonsekvenser på 2-2,5 millioner tonn CO2. Norge har ca. 10 millioner dekar høyproduktive nedlagte jordbruksarealer som i dag er i ulike stadier av gjengroing. Dersom disse arealene tilplantes med kulturskog utgjør dette, med Miljødirektoratets tall, et innenlands kuttpotensiale på 20-25 millioner tonn CO2, eller ca. 50 % av dagens norske CO2-utslipp og til en høyst akseptabel pris.

I den fylkeskommunale Melding om kystskogbruket (2008) ble det første gang foreslått å tilplante inntil halvparten av disse gjengroingsarealene i løpet av en 50-årsperiode. Samtidig som arealene representerer store klimakuttpotensialer representere de også et betydelig samfunnsøkonomisk tap når de ligger ubrukt. Ved tilplanting vil man dessuten produsere betydelig mengder kvalitetsråstoff for kommende slekter i framtidens bioøkonomi. Mange av arealene ligger dessuten sentralt i kulturlandskapet og forvillede marker framstår ikke akkurat som verdifulle kulturlandskapselementer, noe derimot en velstelt kulturskog gjør. Endelig vil et slikt tiltak ikke ødelegge eventuelle miljøverdier. Disse elementene er allerede borte som følge av naturens egen dynamikk gjennom gjengroingen.

Norsk miljøbevegelse og delvis også miljøforvaltningen er dessverre sterkt imot et slikt kostnadseffektivt klimatiltak som skogplanting, selv om Miljødirektoratet mener det er miljømessig akseptabelt. Vi må dermed konstatere at norsk miljøbevegelse og deler av miljøforvaltningen er uenig både med FN klimapanels sterkeste faglige anbefalinger og likeså anbefalinger fra vårt eget Miljødirektorat. Norske politikere hever seg åpenbart ikke over dette og ender opp med en klimapolitikk uten effektive norske tiltak.

Effektive skog og miljøtiltak er imidlertid akseptable i andre land, også for norske myndigheter, ved at Norge samtidig kjøper klimakvoter fra skogplanting i utlandet (bl.a. Øst-Afrika).

Når man på denne bakgrunn ser den norske klimapolitikken utenfra, for eksempel i fra New York, kan kanskje norsk klimapolitikk virke noe hyklersk? Vi spør oss derfor om vår manglende evne til å ta tak i klare anbefalinger fra FNs klimapanel kan føre til både manglende internasjonal solidaritet og manglende helhet i klimapolitikken. Vi oppfordrer derfor våre politikere, miljøbevegelse og alle interesserte velgere å sørge for et grønt skifte, og bruke skogsatsning som det gode og effektive miljøtiltaket det er.

Arbeidsutvalget i Skognæringa Kyst SA

Jan Ivar Rødland, Vestskog

Knut Dreier, Moelven Van Severen

Anders Børstad, Norskog