Vedtak fra styret i LO i Vesterålen:

LO i Vesterålen krever en ny fiskeripolitikk for bedre fordeling av verdiskapinga, slik at grunnrenta fra de fornybare matressursene i våre havområder skal tilfalle kystens befolkning og de lokalsamfunn som er bygd opp på denne ressursen.

Vi har som intensjon med denne uttalelsen å uttrykke LO i Vesterålens synspunkter og krav i forbindelse med trålerflåtens rolle i fiskeriforvaltningen.

Trålernæringa ble i utgangspunktet gitt unntak fra det generelle forbud mot å drive tråling etter fisk, med sikte på å sikre stabil råstofftilgang av fersk fisk til de landbaserte foredlingsanleggene. Etter hvert ble det for trålkonsesjonene også knyttet en forutsetning om leveringsplikt til nærmere fastsatte mottakssteder.

Forutsetningene og begrensningene knytta til trålkonsesjonene har over år blitt uthulet ved at man har tillatt at fisken blir fryst om bord og at leveringsplikten er endret til såkalt tilbudsplikt. Dette har medført at fisken som tas om bord i trålerflåten i vesentlig grad ikke tilfaller landanleggene, men blir videresendt til bearbeiding i eksempelvis Kina og kommer tilbake i markedet som lavprisprodukter som konkurrerer med ferskvareprodukter fra den norske fiskeindustrien. Ved fornyelsen i flåten, gis det økt frysekapasitet som medfører at større del av fanget fisk eksporteres ubearbeidet.

Det har også ved politisk unnfallenhet gitt tillatelser til en eierkonsentrasjon av trålkonsesjonene slik at lokalsamfunnene har mistet kontrollen med trålflåten som redskap for lokal verdiskaping.

Som et resultat av dette er et formidabelt antall arbeidsplasser i fiskeindustrien forsvunnet og flere hundre arbeidsplasser i samme bransje er truet av nedleggelse. Ringvirkningene av denne nedlegging av arbeidsplasser i fiskeindustrien kan tredobles i antall arbeidsplasser, og dette har gitt alvorlige konsekvenser for opprettholdelse av befolkningen i kystsamfunnene og er fortsatt en stor trussel i så måte. Her i Vesterålen opplever vi nå en aktuell trussel mot fiskeindustriarbeidsplassene ved Norway Seafoods Melbu. Imidlertid har vi lenge hatt den samme problematikken knyttet til trålkonsesjoner i Vesterålen for øvrig, og vi ser at problemet er gjengs for hele kysten der små fiskerisamfunn er basert på ilandføring av ferskt råstoff.

Regjeringa har som uttalt ambisjon for norsk sjømatnæring at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Norges havområder er syv ganger større enn våre landområder, og inneholder noen av verdens rikeste fiskebestander. Norge og Russland forvalter nå verdens største torskebestand, anslått til 3,5 millioner tonn og havforskerne har anbefalt en rekordstor torskekvote på 940.000 tonn for neste år, der den norske andelen anslås til å kunne bli rundt 400.000 tonn. I tillegg har vi en lang kystlinje som egner seg meget godt til fiskeoppdrett. Det har gjort Norge til verdens nest største eksportør av sjømat, og vi eksporterer nå 33 millioner sjømatmåltider til verden – hver dag, hele året.

Vi tar regjeringas ambisjoner på alvor. Da må det i tillegg til en god forvaltning av fiskeressursene mens de er i havet, også stilles krav til at ressursene forvaltes best mulig når de blir tatt opp av havet for å sikre en størst mulig verdiskaping og at verdiskapinga tilfaller kystsamfunnene og gis en best mulig fordeling til kystsamfunnene.

Vi krever at tilbudsplikten endres til leveringsplikt og at eierne av trålkonsesjonene pålegges i all hovedsak å levere råstoffet ferskt til de landbaserte fiskeindustrianleggene. Hvis dette ikke passer eierne, må kvotene kreves tilbakelevert til fellesskapet. Dette vil ikke være populært hos storrederne, men vil ha støtte hos majoriteten av kystbefolkningen og gi framtidshåp for de enkelte lokalsamfunn.

Man vil derved fremme levering av det samme råstoffkvantum som ferskt råstoff. Dette gir lønnsom lokal bearbeiding ved at det er best betalt i markedet. I forhold til de store offentlige midler som er lagt ned i fiskerihavner, farleder og annen infrastruktur,– og de formidable private investeringer som er gjort i fiskeforedlingsanleggene og de enkelte familiers bosteder, vil en ny og ”dristig” fiskeripolitikk gi den forventa effekt av investeringene med framtidstro og framgang i kystsamfunnene.

Kystsamfunnene forvalter en tradisjonsrik kultur. Denne er i stor grad er basert på realkunnskap som tilegnet gjennom årtider i praktisk arbeid og formidlet som kunnskapsarv fra generasjon til generasjon. Dette er ikke minst grunnlaget for den kulturbaserte turismen med aktive fiskevær som gjør det interessant å besøke Kyst-Norge.

Vi erkjenner at det gis mange muligheter til å ”ta fisken tilbake til kystsamfunnene”.

Av tiltak som bør vurderes, er ut fra vårt ståsted følgende særlig relevant:

1. Avsette torskekvantum til industrikvote som vederlagsfritt kan disponeres av fiskeindustrien og kunne framleies vederlagsfritt til de fartøyer som vil bringe på land ferskt råstoff, også kystflåten.

2. Reverser tilbudsplikten til leveringsplikt. Hvis trålrederne ikke ser seg tjent med å oppfylle leveringsplikten, skal kvoten tilfalle fellesskapet til refordeling.

3. Innføre bearbeidingsplikt for en stor del av råstoffet, eventuelt en fastsatt andel av det kvantum som kjøpes. ”Trading” av råstoff ubearbeidet ut av distriktet må motvirkes med de midler som er politisk mulig.

4. Endre kvoteåret til å starte fra høsten av for hele fiskeflåten, og i tillegg en periodisering av torskekvoten for trålerne for en jevnere råstofftilgang over hele året for fiskeindustrien. Dette for å skape en gunstigere situasjon med hensyn til kvalitet på råstoffet, bedre avkastning av investert kapital og bedre stabilitet i arbeidet for de ansatte. Vi får en bedre utnyttelse av fiskeindustrianleggene og en bedre kvalitet på råstoff og ferdigvare. Med hensyn til kapitalavkastning og arbeidstokk kan fiskeindustrianleggene nødvendigvis ikke dimensjoneres så store at toppen i fangsten av torskekvoten kan bearbeides på en kvalitetsmessig forsvarlig måte. I de tre månedene februar, mars og april tas 80% av torskekvoten, og dette gir nødvendigvis en utfordring for mottak og bearbeiding som ikke gir optimal verdiskaping. Det er derfor viktig at man i denne perioden ikke motta for store leveranser av råstoff fra trålerflåten i de områdene som ligger gunstig til for kystfiskeflåtens aktivitet.

5. Gi bonuskvoter til redskapstyper som gir god kvalitet og levering av ferskt råstoff .

Ut fra det vi observerer av oppfatninger og meninger lokalt, vil våre synspunkter ha stor støtte i kystsamfunnet her, også blant fiskerne og fiskekjøperne. Vi lever i lokalsamfunn der vi alle er avhengige av hverandre. Det er en ubetinget forutsetning for videreføring av samfunnene her at vi får det verdifulle fiskeråstoffet ilandført ferskt for lokal bearbeiding til produkter som gir høyeste pris i markedet. Dette gir ringvirkninger i hele regionen og er grunnlaget for utvikling og rimelig velstand – og en rik kystkultur i hundreår framover.

Til slutt vil vi understreke at det i den situasjon fiskeindustrien på Melbu er i, har vi et kompromissløst krav; Leveringsforpliktelsene for Aker Seafoods trålere må ligge fast. Dersom ikke disse overholdes, må konsesjonene trekkes tilbake og tilfalle fiskeindustrien her som råstoff på annen måte.

Vedtatt av styret i LO i Vesterålen 21. juni 2012.