Hva er fiskefusk? Det er alt fra normal handel til ressurskriminalitet. Det er fiskeren som er forsmådd over at hans fangst helt rettmessig er nedklasset grunnet dårlig kvalitet. Det er stivbente regler og et urimelig minsteprisregime for leveranser av rund fisk. Fiskekjøperen blir satt i en håpløs situasjon og det er de som driver renspikket ressurskriminalitet. Begrepet fiskefusk rommer det meste fra det som er normal handel i andre bransjer, til kriminalitet. Derfor bør vi slutte å snakke om fiskefusk. Vi bør være tydelige på hva vi snakker om, og vi må være tydelige  på at vi har nulltoleranse for kriminalitet.

I 2013 var det mange rykter om brudd på regelverket, og FHL var allerede før sesongen tydelige til Fiskeridirektoratet på at vi fryktet at det kunne bli regelomgåelser. En rekordstor torskekvote, vanskelige markedsforhold og en minstepris som legges tett opp mot markedspris er en kombinasjon som gir slike utfordringer. Det forklarer, men forsvarer på ingen måte regelomgåelsene.

La det være helt tindrende klart: Når en fisker og en kjøper avtaler seg imellom at man skal gjøre opp med at det registreres mindre fisk enn det som er fanget, da begår man en kriminell handling. Man stjeler fra fellesskapet og fiskeressursene, og bidrar til at det blir registrert mindre fisk enn det som faktisk er fanget. Det er en handling som skjer i et samarbeid mellom to parter, og som er et klart lovbrudd.

På samme tid opplevde vi også at helt reglementerte nedskrivinger av kvalitet på torsken ble beskrevet som regelomgåelser i media. Når en fiskekjøper får fisk som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene så skal fisken betales med en lavere pris enn normalt. Det skjer i alle markeder. I torskefisksektoren er imidlertid minsteprisene satt slik at fisk med lav kvalitet må skrives ned som et særskilt unntak fra minsteprisen. Det skaper beskyldninger om ”fusk” på kaikanten. Slik blir helt normale prisvariasjoner mellom god og dårlig kvalitet blandet sammen med ressurskriminalitet i sekkebetegnelsen ”fusk”. I bunn og grunn burde fiskekjøperne i større grad bruke prisverktøyet for å skille mellom dårlig og god kvalitet, ikke sjeldnere.

Endelig kan regelverket skape problemer. Økende landinger av rund fisk har gitt nye utfordringer. Når hele fisken landes er det gunstig både for kvalitet og utnyttelse av biråstoff. Samtidig har vi et regelverk som favoriserer landing av sløyd fisk. Norges Råfisklag har gjennom sine prisdiktat bidratt til at man ikke kan bruke prissystemet til å få riktig prisfastsetting av rund fisk, samtidig som myndighetene så langt har avvist endringer i regelverket som kan gjøre det mulig for fiskekjøperne å ta i mot rund fisk på en effektiv måte. Fiskekjøperne er altså satt sjakkmatt mellom et omsetningsmonopol på den ene siden og stivbente myndigheter på den andre. Slik bidrar også regelverket til å forsterke problemene med ”fusk”.

Løsningen er langt i fra avansert. Vi må ha regelverk som gjør det enkelt for fisker og kjøper å etterleve reglene. Handel med fisk må normaliseres, og ikke underlegges så mange særegenheter som vi har i dag. Vi må ha et kontrollsystem som fungerer. Målrettet kontroll fungerer. Slik sett er det grunn til å stille spørsmål ved at vi i fiskeriene har et Fiskeridirektorat som både er forvaltningsorgan og tilsynsorgan. Samtidig har vi delegert store deler av tilsynet til fiskereide salgslag som også har fiskernes økonomiske interesser som sitt formål. I hvor mange andre bransjer er det slike særegenheter? I andre sektorer har man samlet tilsynsoppgavene til profesjonelle tilsyn. FHL tror det også bør gjennomføres i fiskerisektorene.