Kystvakten er en avdeling i Sjøforsvaret, men ikke en del av Marinen. Forskjellen er viktig; i fredstid er kystvaktpersonellet primært politifolk, tollbetjenter, grensekontrollører, redningsmenn, fiskerikontrollører og mye annet.

Den «lille» forskjellen må fra tid til annen poengteres, nå i forbindelse med fremleggelsen av Forsvarssjefens fagmilitære råd. Følges rådet, blir kystvaktbasen på Sortland nedlagt og oppgavene flyttet til andre sjøforsvarsbaser. Jeg vil belyse noe av forskjellen mellom Marinen og Kystvakten i denne kronikken.

Fra mitt ståsted er det viktig å poengtere den folkerettslige forskjellen mellom politimakt og militærmakt; at Kystvakten i fredstid også er en del av den sivile politimakten.

Det folkerettslige skillet mellom politi og forsvar tør være kjent. Her i landet er prinsippet nedfelt i Grunnlovens paragraf 101, sitat: «Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov». Fra tid til annen er temaet oppe til debatt, nå sist om hvorvidt Forsvaret bør bistå politiet ved terroranslag likt det på Utøya den 22. juli 2011.

På samme måte som på land gjelder det prinsipielle skillet til havs, men her er rollefordelingen mindre kjent: Marinefartøyene representerer militærmakten og skal vokte Norge mot angrep fra fremmede stater. Kystvakten representerer politimakten, som skal sikre at norske lover overholdes til sjøs.

Dette er helt grunnleggende når vi diskuterer organisering av Kystvakten.

I tillegg til politioppgavene, kommer de mange forvaltningsoppgavene. Styrende for vår virksomhet er Kystvaktloven av 1997, som gir oss en rekke ulike fullmakter og myndighet til å håndheve rundt 25 ulike lover innen 8-9 departementers ansvarsområder. Tanken bak loven er åpenbar; de statlige etatene befinner seg normalt ikke på sjøen og staten trenger derfor et «multiverktøy» som sikrer et kompetent statlig nærvær til sjøs.

Kystvakten er derfor på samme tid både politi, tollvesen, redningstjeneste, fiskerikontroll, miljøoppsyn pluss mye annet, ved siden av å være en del av Sjøforsvaret. Arbeidet utføres selvsagt på vegne av, og i nært samarbeid med disse statsetatene, men vi trenger altså ikke innhente situasjonsbetingede fullmakter når situasjoner oppstår.

For kystvaktpersonellet betyr dette både en allsidig og krevende tjeneste, den ene dagen kan det handle om å redde liv, den neste om å telle isbjørner, berge lystbåter i drift, beslaglegge smuglergods, sikre ro og orden i skjærgården eller oppbringe fiskefartøy med ulovlig fangst. Både om bord på kystvaktfartøyene og i vår stab på land kreves høy kompetanse og evne til «juridisk multitasking». Samlet utgjør de sivile oppdragene rundt 90 prosent av vår virksomhet i fredstid. Tjenesten på kystvaktfartøyene er derfor vesentlig forskjellig fra annen sjømilitær tjeneste.

Hvorfor er så Kystvakten en del av Forsvaret? Svaret er at dette er den mest rasjonelle økonomiske løsningen nasjonalt, ved siden av at Kystvakten er en viktig sjømilitær og totalforsvarsressurs dersom det skulle bli ufred. Kystvakten drar store veksler på Sjøforsvarets logistikk, utdanning, personell og administrasjon, man slipper ganske enkelt å etablere en ny og dyr organisasjon fra bunnen av.

I stedet kan vi både dra nytte av og styrke en viktig og allerede eksisterende organisasjon. Utfra ovenstående er det selvsagt at denne tilknytningen kan være utfordrende på en del områder. Men fordelene med denne løsningen er klart større enn ulempene, og Stoltenberg-utvalget, som la grunnlaget for etableringen av Kystvakten i 1977, var aldri i tvil om den militære tilknytningen.

Til tider har dette vært oppe til debatt, men det er galt å si at den norske kystvaktmodellen er omstridt. Kystvaktens plass i det norske forvaltningsapparatet er snarere bygget på grundige avveininger og solide praktiske erfaringer. I 2001 sa daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal (A) følgende til Stortinget:

«Spørsmålet om å underordne Kystvakten et annet departement enn Forsvarsdepartementet dukker opp med jevne mellomrom. Min holdning til dette er klinkende klar: Problemstillingen er helt uaktuell. Kystvakten er en integrert del av Sjøforsvaret. Dagens ordning fungerer meget bra også for det sivile samfunn».

Men også utfordringene med denne modellen er blitt understreket. Midt på 90-tallet advarte Utenriksdepartementet mot å «blande» kystvaktfartøy og andre militære fartøy, i forbindelse med utformingen av Kystvaktloven: «I høringsrunden har Utenriksdepartementet fremholdt at andre militære fartøyer enn Kystvakten bare bør benyttes når dette er tvingende nødvendig, dette for å hindre uheldige episoder som ellers lett kan oppstå, både overfor utenlandske og norske fartøyer og borgere». De «uheldige episoder» departementet refererer til, knytter seg nettopp mot sammenblanding av militærmakt og politimakt, som grunnlovens paragraf 101 omtaler.

Internasjonalt har ulike kyststater landet på ulike modeller, det er tilstrekkelig å gå til våre nærmeste naboland: Sverige har etablert en sivil kystvaktorganisasjon, som også har ansvar for redningstjeneste, farleder og mye annet. Danmark er i den andre enden av skalaen, med en rent militær løsning. Globalt er en rekke stater i ferd med å etablere egen kystvakt og årlig har vi flere utenlandske delegasjoner på besøk, som vil studere den norske modellen. Ikke sjelden ender disse besøkene med stor anerkjennelse.

I vårt daglige arbeid har vi møysommelig bygget opp tillit til de som har havet som levevei. Vi har ansvar for et samlet sjøareal syv ganger så stort som fastlands-Norge og er helt avhengig av at de ulike nasjonene som opererer i våre havområder har tillit og respekt for den jobben vi gjør. Det gjelder ikke minst opp mot våre naboer i øst, der vi nå er en av få etater som har daglig kontakt med russiske myndigheter. Dette er ikke noe nytt, det nære samarbeidet gjennom vår felles norsk-russiske fiskeriforvaltning har eksistert i svært mange år, og begge land synes å være er enige om at samarbeidet skal videreføres.

For tre tiår siden reagerte russere i Barentsburg på at de nye gråmalte kystvaktfartøyene seilte forbi gruvebyen på vei inn til Longyearbyen: - I henhold til Svalbardtraktaten skal det ikke være militærbaser i denne sonen. Norske krigsskip har ingen ting her å gjøre i fredstid, hevdet de.

Den tid er forbi. Gjennom god kontakt med våre russiske kolleger er det bygget opp et solid tillitsforhold, og russerne vet nå godt forskjellen på et marinefartøy og et kystvaktfartøy.

Spørsmålet er om vi nordmenn er like bevisst det?