Et bilde jaget over TV-skjermen.

Det fikk meg til å undre meg en smule.

Der stod Nærings og Fiskeriminister Per Sandberg sammen med Fiskebåts administrerende direktør Audun Maråk høvelig plassert på broen til tråleren «Volstad» - fremtiden i norsk fiskerinæring.

Forståelig nok.

Dyktige Fiskebåt har invitert herr Sandberg ombord i et av landets mest moderne havfiskefartøy til en skoletime i fiskeripolitikk.

«Jeg har mye å lære» sa Sandberg da han overtok nøkkelen hos Aspaker.

«Lærekurven blir bratt, men jeg er interessert i næringen og lærevillig» sa han også den gang.

Ikke bare lærevillig. Men tilsynelatende lettlært også, tatt de neste dagers oppstyr i betraktning.

For ikke mange dager etter at dette bildet dukket opp på tv -skjermen i stua hjemme, så kunne man lese følgende i fiskeripressen:

«Fiskeriminister Per Sandberg har tatt styringen over flåtestrukturen i kystflåten

uten å konsultere med næringen, og uten å ha vurdert konsekvensene.

Dette innebærer at den aller største kystflåten nå kan få drifte på 11-meterskvoter»

osv, osv.

Kyst og kystfiskerorganisasjoner reagerte raskt.

Med fete typer kommer nye avisoverskrifter:

«Fiskerne raser mot egen ledelse» «Sterke reaksjoner fra Fiskarlagets samarbeidsråd

Nord» «Dramatisk, må stoppes, sier lederne i Fiskarlaget Nord, Nordland Fylkes Fiskarlag og Kystfiskarlaget»

Men, og det er et stort men -

Landstyret i Norges Fiskarlag får saken.

Med kystfisker og styreleder Kjell Ingebriktsen i spissen velger de på uforståelig vis å si minst mulig om Fiskeriministerens nyåpnede kvotebutikk.

Svært mange stiller seg derfor spørsmålet:

Hvorfor er ikke landsstyret i Fiskarlaget mer på linje med sine medlemslag?

Hvorfor gjør Fiskeriministeren det han gjør?

Etter undertegnedes mening er svaret enkelt og klart:

Dette skjer fordi Fiskebåt – Havflåtens egen organisasjon – vil ha det slik.

Dette skjer fordi organisasjonen som i tjuefem år krøp på sine knær for å komme inn i varmen i Fiskarlaget, og som aller nådigst i 1971 fikk lov til å bli såkalt gruppeorganisasjon,  har vært dyktige og fått svært mye ut  av sine førtifem år som en del av Norges Fiskarlag.

Fra hovedsakelig å være arbeidsgiverorganisasjon og pengesterkt underbruk i Fiskarlaget, har Fiskebåt- enda ikke i navnet, men i gavnet fått den plass de

møysommelig har arbeidet mot og med trusselmikrofon krevd på landsmøte etter landsmøte i Fiskarlaget.

Dyktige Fiskebåt har nå for alvor tatt over rollen som toneangivende organisasjon for norske fiskere.

I reklame på nett og i brosjyrer fremstiller Fiskebåt seg som:

«Ryggraden i norsk fiskerinæring.

Godt tilpasset ressursgrunnlaget.

Viktig bidragsyter til å sikre bosetting og sysselsetting langs kysten.

Eneste garantist for å sikre den norske fiskeindustrien stabil og kontinuerlig tilførsel av råstoff.

Miljøvennlig og lønnsom, osv osv»

Helt sikkert godt og troverdig stoff for en lettlært førsteklassing og Fiskeriminister.

Det vår nye minister kanskje ikke fikk med seg, er det faktum at «vi - Fiskebåt» - bare er ett av ni forholdsvis store veletablerte underbruk/medlemsorganisasjoner, som alle er underlagt Norges Fiskarlag og dets vedtekter.

En gang - det var i 1999 – leste vi om at gruppeorganisasjonen som da het Fiskebåtredernes Forbund, inngikk forhandlinger med NHO om medlemskap der.

Daværende styreleder Olav Strand ville ha havfiskeflåten ut av Fiskarlaget og inn i

«næringspolitikkens førstedivisjon».

Dette på grunn av langvarig misnøye med et Fiskarlag som førte «en altfor kystvennlig linje»

Daværende Fiskarlagsleder Oddmund Bye karakteriserte saken som meget dramatisk og uttalte følgende til media:

«Dersom Fiskebåtredernes Forbund går ut av Fiskarlaget og velger en annen organisatorisk tilknytning, betyr det at vi blir et mer eller mindre rent Kystfiskarlag»

Undertegnede håpet det skulle gå slik - men det gikk ikke slik.

Fiskebåt forstod selvfølgelig da som nå sitt eget beste, og meldte seg ikke ut av Fiskarlaget.

De visste at om de meldte seg ut så ville Fiskarlaget bli sprengt.

Faren for at restene etter eksplosjonen kunne bli et mer elle mindre rent kystfiskarlag, var i seg selv nok til å bli værende der man var.

Et mer eller mindre rent Kystfiskarlag ville bli en trussel mot planer og målsettinger.

Og - forståelig nok - ville det være dumt å si fra seg nesten all makt i en veletablert og velkjent politisk uavhengig fagorganisasjon for fiskere.

Vi skriver 2016, og Fiskebåt som siden år 1990 med jevne mellomrom har truet med å forlate Fiskarlaget har enda ikke gjort det.

Disse folkene vet at «Havflåtens egen organisasjon»  -  uten å kunne skjule seg bak Fiskarlagets formålsparagraf, vil få mer enn nok med å begrunne sine utspill og sin berettigelse i fiskeripolitiske sammenhenger – både nasjonalt og globalt.

Fiskebåt er dyktige.

De takker nok ikke for seg i Fiskarlaget før de har bygget seg selv betydelig opp, og  utidige kystfiskerinteresser er bygget betydelig ned.

Økte kvotetak, kjøp og salg av rettigheter, fjerning av avkortningsordninger og kanskje nye instrukser fra en lærevillig Fiskeriminister - gir øyensynlig gode vekstmuligheter -

Vi får se.

Fiskebåt har årsmøte i Oslo i midten av Februar.

Årsmøtet har passert Fiskarlaget i hva størrelse, interesse og representasjon fra Storting og Næringsliv angår, og presenterer seg etter sigende som et av landets mest sentrale sjømatforum.

Ingen tvil om at gruppeorganisasjonen i Norges Fiskarlag vokser seg stor.

De er dyktige, og det er det heldigvis lov til å være her i landet.

Undertegnede håper inderlig  at «noen med ryggrad» i Fiskarlagorganisasjonen tar tilbake makta, snur på steika - og melder Fiskarlaget ut av Fiskebåt.

Det Oddmund Bye engang kalte et mer eller mindre rent Kystfiskarlag - uten Fiskebåt, har alle muligheter til å vokse seg både stor og større enn Fiskebåt.

Norges Kystfiskarlag er en begynnelse.

I Norges Kystfiskarlag står vi på og kjører en kystvennlig linje.

Organisasjonen arbeider det den makter, på alle nivå -  mot en fiskeripolitikk

som gradvis avfolker kysten.

Alle som  støtter eller er  medlemmer i Kystfiskarlaget er med på å legge tilrette for at fisken i havet skal og må brukes til å holde liv i flest mulig fiskere, fiskeindustri, kystboere og kystsamfunn -  og ikke det motsatte som vi i dag ser utvikler seg farlig raskt.

Kystfiskarlaget ønsker derfor at så mange som mulig, slutter seg til organisasjonen.

Fisken i havet er den nye oljen sies det.

Carl i Hagen ville engang selge ressursen som gjorde oss til et av verdens rikeste land

Dyktige politikere hindret heldigvis det.

De fikk gjennomslag for at oljen skulle komme flest mulig av landets innbyggere til gode.

Men fisken i havet -som mange kaller vår nye olje -selges hver dag – til større og større eiere, og de som vil se,  ser at ressursene i havet gradvis ender opp som børsnoterte konserners private eiendom.

Fiskeriministerer Per Sandbergs lite funderte utspill om fritt fram for storstilt overføring av kvoter fra mindre fartøy ned til 11 meter -opp  til de aller største som kaller seg kystfartøy -akselerer denne utviklingen.

I dag er det Onsdag.

FiskeribladetFiskaren bruker store bokstaver i dag.

Saken er den samme.

Det som skjer det skjer – og vi vet hvorfor det skjer.