Kunnskapssenteret for helsetjenesten slår fast:

Kunnskapsbasert praksis er å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientenes ønsker og behov i en gitt situasjon.

En evaluering av erfaringene med pakkeforløpet i kreftbehandlingen, viste at det var en organisering som hadde gitt gunstig utvikling for denne pasientgruppen.

Det utløste følgende trosbekjennelse fra statsminister Erna Solberg:

«Jeg tror en tilsvarende økt standardisering av behandlingen innen psykiatrien vil være gunstig.»

I etterkant av denne uttalelsen er det satt i verk et hastearbeid for gjennomføre pakkeforløpet i tråd med statsministerens trosformulering også innen psykiske helsetjenester.

Slik ser det ut til at Kunnskapssenterets forutsetning om forsknings- eller erfaringsbasert kunnskap ikke behøver å være knyttet til den relevante pasientgruppen eller de behandlingsbehovene som er knyttet til den.

Når kunnskap anvendes på denne måten, er den uttrykk for en uforstand som både er en risiko for pasientene og en sløsing med offentlige midler.

Trosbekjennelser er til vanlig assosiert med religiøse bevegelser. I den sammenheng er de ikke anerkjent som grunnlag for helsetjenestens arbeid.

Det ser ut til å gjelde andre regler når trosbekjennelsene er knyttet til effektivitetstroens prinsipper.

Som beslutningsgrunnlag innen psykisk helsetjeneste, ser de ut til å være ikke bare likestilt med, men overordnet kunnskapen, erfaringene og brukernes vurderinger. For fra tjenestemottakerne er det er ikke økt standardisering som er etterspurt, men økte hensyn til de individuelle variasjonene i behov og medmenneskelig varme, respekt og likeverdighet.

Gode, trygge og virksomme psykiske helsetjenester lar seg ikke utforme etter effektivitetstroens prinsipper.

At helsevesenet er organisert etter modell av en bilprodusent, innebærer ikke at en god tjeneste lar seg utforme etter tre, fire ulike årsmodeller. For, som Per Fugelli har utrrykt det: «Pasienten heter ikke Toyota.»

Det er også påfallende at mens bilprodusenten kjører en nidtid kontroll av det ferdige produktets kvalitet, er denne delen av driftsmodellen utelatt i psykisk helsetjeneste. Her er det ingen enhetlige og systematiske registreringer av kvaliteten, - resultatet på behandlingen - , verken i kommunale tjenester eller i spesialisthelsetjenesten.

Da blir troen viktig, troen på at det er gitt en forsvarlig behandling, en nødvendig eller en tilstrekkelig behandling. Det blir nødvendig med en skjønnsmessig tro på at pasienten er ferdigbehandlet eller troen på at en forbedret organisering av behandlingstilbudet i psykisk helsetjeneste er en økt standardisering mottatt som en åpenbaring fra erfaringene innen kreftbehandlingen.

Kunnskapen har i seg selv ingen verdi. Det er først når kunnskapen blir tatt i bruk at den får en verdi. Om den brukes med forstand er den verdifull, men med den impulsive troens styring kan den være et uhyre farlig og misbrukt redskap.