Skjult i en stim av kompliserte, byråkratiske regler ble et stort, prinsipielt viktig slag om fisken avgjort i Stortinget denne uken. Kort fortalt: De små båtene, kystsamfunnene og Nord-Norge vant.

På spill var en instruks fiskeriminister Per Sandberg innførte i januar som regulerer såkalte «deltakeradganger» i fiskeriet. På overflaten ser det tilforlatelig ut: Det handler om størrelsen på båter man kan flytte fiskekvoter imellom. Men det griper faktisk direkte inn i et av de store spørsmål i norsk politikk: Hvem skal fiske fisken? Hvem er det som skal ha tilgangen til det svømmende oljefondet vårt?

Sandberg ønsker nemlig å liberalisere dagens ordning. Med hans politikk er det mulig å flytte fiskekvoter rett fra de minste båtene til de aller, aller største. Fiskerettigheter som er på en 11-meters båt kan bli smekket sammen med andre kvoter og havne på en 70 meters kysttråler.

Får Sandbergs instruks virke en stund vil det over tid flyttes kvoter i stor stil fra små båter til de kjempestore. Det vil sakte men sikkert bli en konsentrasjon av fisket. Færre båter og færre kystsamfunn vil ta del i det lukkede fiskeriet. Det vil være ødeleggende for kystsamfunn og svekke vår kystkultur. Vinnerne er noen få redere, som Sandberg har gjort seg til våpendrager for.

Sandbergs prosjekt er etter min mening i direkte motstrid med de to grunnsteinene i norsk fiskeripolitikk: Fisken skal tilhøre fellesskapet. Og fisken skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Når Sandberg legger opp til å svekke de mindre kystbåtene – svekker han samtidig kystsamfunnene. Gevinsten for samfunnet med denne flyttingen og sentraliseringen er umulig å se.

Kystfiskarlaget, Fiskarlaget Nord og Nordland Fylkes Fiskarlag, organisasjoner som står midt i fiskeindustrien i lokalsamfunnene, ser dette tydeligere enn alle andre. På sine årsmøter var de krystallklare: Sandbergs instruks måtte stanses, så raskt som overhodet mulig. Fiskarlaget Nord syntes saken var så alvorlig at de innkalte til ekstraordinært landsmøte i Tromsø 3. juni for å behandle saken. Det var etter å ha hørt alvoret i deres kritikk at jeg skjønte at denne instruksen måtte stanses.

Torsdag 9. juni fremmet jeg derfor et hasteforslag på Stortinget. Jeg ba om at liberaliseringen ble stanset og instruksen endret. Det hastet fordi vi med ordinær behandling først ville få behandlet saken i november, og innen den tid ville mye skade ha skjedd på fiskeriene. Heldigvis var de andre partier lydhør, og flere delte min bekymring.

Det endte med at Stortinget anbefalte Fiskarlagets løsning på problemet. Regjeringspartiene gikk til og med så langt som å vedta at den var en bedre løsning enn Sandbergs linje.

Stortinget gikk ikke så langt som vi i SV ønsket. Men et enstemmig Storting sier klart ifra at en ikke skal kunne flytte kvoter fra de minste båtene til de største. Det er en stor seier for Nord-Norge, og et katastrofalt nederlag for regjeringens fiskeripolitikk. Men kanskje enda mer en lettelse.

Dette sender et tydelig signal: Det er ikke noe ønske fra kystfolket eller Stortinget om en liberalisering av norsk fiskeripolitikk. Og det er ikke i tråd med verken Nord-Norges eller hele landets langsiktige interesser. Nå roper hele Nord-Norge så høyt at regjeringen må høre dem: Vi vil ikke ha fiskeripolitikken deres.