I to tiår har to små steinhus, "Dager og Netter", skapt debatt blant hadselværinger. Eller skal vi si besvær? Nå står de der som noe mellom absolutt intet og nesten noget, for å låne noen ord av Søren Kierkegaard.
Men ja: Disipliner som historie, kunst og språk er som et livsnødvendig lim for samfunnet. Kunnskapsløshet innen disse områdene vil gjøre samfunnet langt fattigere. Med tradisjonens tyngde binder de oss til bakken når de timelige, omskiftelige vinder vil blåse oss hit en dag og dit en annen dag.
Mennesket og samfunnet former kunsten. Likeså kunsten former og gir tone til menneske og samfunn. Kunst handler noe om uttrykk og inntrykk. Kunst og kultur er hva som foredler mennesket som åndsvesen. I bunnen av det byggverk samfunnet er, må det ligge sånne verdier.
Filosofen Kierkegaard hevdet at "livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs". Så også med kunsten. Nettopp fordi den ofte er forut sin tid. Derfor vil den ikke alltid kunne forstås og få sin fortjente plass uten tidens hjelp. Kunsten trenger tid til å modnes. Befeste seg. Og det er med kunsten som med livet; hver enkelt av oss må finne vår individuelle mening.
Så til de omtalte små byggverkene satt opp i kunstens navn. Vi snakker om to små granitthus, som mange vil hevde ikke er særlig dekorative, og som attpåtil har kostet millionbeløp av folks skattepenger. Man kan få til mye for den pengesummen(!) Selv om det ikke er "fair play" å stille kunst opp mot andre mer "rasjonelle" samfunnsområder.
Den sørgelige fasit er denne: Kunstneren bak verket, Sarkis, var i sin tid misfornøyd med resultatet. Lokalbefolkningen raste over prosjektet. Det er påkostet ikke ubetydelige summer i vedlikehold. Kunstverket har neppe endt opp som et monument over kunstens plass i samfunnet, men mer som et symbol på politisk udugelighet.
I etterpåklokskapens lys kan man spørre: Var det verdt pengene?