Andøya flystasjon har vært base for maritime overvåkingsfly i over 50 år. Fravær av langtrekkende luftvern for basen har ikke vært ansett som et problem. Fra 1994 har det faktisk ikke vært noe luftvern ved flystasjonen.

Men nå har regjeringa fått det for seg at langtrekkende luftvern er tvingende nødvendig for overvåkingsflyene. Dette blir så brukt som et kronargument for å legge flystasjonen brakk og bygge opp en ny stasjon på Evenes. For på Evenes skal det etableres et slikt luftvern for den planlagte framskutte kampflybasen.

I et innlegg i avisa Nordland for 23. juli skriver statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet at forslaget om å samle alt på Evenes skyldes at «våre sikkerhetspolitiske omgivelser har endret seg». I langtidsplanen anføres også «endrede forutsetninger» som begrunnelse for å etablere langtrekkende luftvern. Og så henvises det til det regjeringa har beskrevet i kapittel 1 og 2 i planen.

I kapittel 2 kan vi lese følgende:

«Russlands økte militære evne og maktbruk utgjør den mest sentrale endringen i Norges sikkerhetspolitiske omgivelser siden forrige langtidsplan.»

For så vidt gjelder maktbruk, viser regjeringa til krigen i Georgia i 2008, anneksjonen av Krim i 2014 og russisk involvering i Syria.

Forrige langtidsplan kom i 2012 – fire år etter Georgia-krigen i 2008. Da blir det underlig å vise til denne krigen som eksempel på hva som har endra seg siden forrige langtidsplan. At Georgia-krigen ikke var forårsaket av Russland, er for øvrig ei anna sak.

At den russiske anneksjonen av Krim har skapt et nytt behov for langtrekkende luftvern, er heller ikke lett å forstå. For regjeringa må erkjenne at i motsetning til Ukraina, er ikke Norge en del av Russlands interessesfære.

Å bruke Russlands engasjement i Syria som begrunnelse for å måtte beskytte overvåkingsflyene med langtrekkende luftvern, framstår lite troverdig. En lang rekke land – også Norge, er militært involvert i Syria. At Russland som Syrias nærmeste støttespiller involverer seg, er det knapt noen grunn til å undres over, enn si bli skremt av.

Påstanden om at Russlands militære evne har endra seg så vesentlig at det må få konsekvenser for luftvernet, er det heller ikke noe saklig grunnlag for. Virkeligheten er at Russlands militære evne i dag er langt mindre enn den militære evnen som Sovjetunionen og de øvrige landa i Warsawapakten hadde under den kalde krigen. Det relative styrkeforholdet mellom NATO og Russland har styrket seg vesentlig i NATOs favør – ikke omvendt slik regjeringa prøver å få oss til å tro. Russlands militære kapasitet er totalt underlegen de militære ressurser som NATO rår over. Dette faktum har redusert sannsynligheten for et russisk militært angrep mot Norge.

Sannheten er nok at regjeringa bare har konstruert et behov for å beskytte overvåkingsflyene med langtrekkende luftvern som påskudd for å få lagt ned stasjonen på Andøya.