De seneste årene har målretta innsats fra miljøorganisasjoner og bevisste forbrukere gjort at mengden palmeolje i norske butikkhyller er kraftig redusert. Det er motiverende å se at engasjement nytter. Dessverre har ikke norske politikere vært like bevisste når de har valgt ut sine klimatiltak. Resultatet er at den samme palmeolja som er fjerna fra Smash og Kvikk Lunsj, i dag er å finne i norske bensin- og dieseltanker.
– [Biodrivstoff] betyr ikke ødelagt regnskog, hevdet Ida G. Johnsen og Tommy Bjørnødegård fra Venstre i Avisa Nordland i forrige uke. Siden innlegget sto på trykk, har vi fått grundig dokumentert at det ikke stemmer. NRK har fortalt at andelen biodrivstoff allerede nærmer seg målet på 20 prosent som er satt av regjeringen og støttepartiene. «Suksessen» skyldes målrettede regelendringer og avgiftsfritak – foreslått av nettopp Venstre – og en påfølgende økning i innblandingen av palmeolje. Det er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå hvis beslutningene tas før kunnskapen er god nok.
– Her er det viktig at man er klar over forskjellen på konvensjonelt og avansert biodrivstoff, hevder Venstre-representantene videre, og viser til produksjonen av avansert biodrivstoff ved Borregaard i Østfold som eksempel på en gryende bionæring i Norge. For det første tillater også det avanserte biodrivstoffet restprodukter fra palmeolje, som – enten palmeoljen er sertifisert bærekraftig eller ikke – gir økt etterspørsel og mer regnskoghogst. For det andre er Borregaard selv tvilende til om satsingen på biodrivstoff vil gi flere arbeidsplasser her hjemme. I stedet etterlyser de en satsing på andre typer bioprodukter som kan erstatte oljekarbon med grønt karbon.
Norge står nemlig overfor et mulig bioeventyr der biodrivstoff bare er et av mange mulige bruksområder. Miljøpartiet De Grønne arbeider blant annet for mer bruk av massivtre som byggemateriale til erstatning for klimaskadelig stål og betong. Her i Nordland vil vi øke etterspørselen etter kortreist tre ved å kreve et stort innslag av massivtre når Nye Bodø skal bygges. Samtidig må vi huske at mer skånsom hogst og mer vernet skog – en forutsetning for å bremse nedgangen i artsmangfold i norsk natur – også kan være et bidrag til å binde mer CO2.
Mer alvorlig er det at satsingen på biodrivstoff framstår som det viktigste klimagrepet i statsbudsjettet til regjeringen, KrF og Venstre. Forhandlingsfloken rundt regjeringens bilpakke kunne vært løst gjennom en betydelig styrking av bymiljøavtalene (vi venter fortsatt på å få vite om ordningen utvides til å omfatte Bodø), ved å prioritere jernbane fremfor store motorveiprosjekter i Sør-Norge, og gjennom en rask utbygging av ladenettet for elbiler i distriktene. Alt dette er prioritert i De Grønnes alternative statsbudsjetter.
Miljøpartiet De Grønne har bedt regjeringen undersøke konsekvensene av en storstilt satsing på biodrivstoff, siden kunnskapsgrunnlaget helt åpenbart er mangelfullt i dag. Vi har også etterlyst en metode for å måle klimaeffekten av å bruke skog som råstoff i biodrivstoff, og vi ønsker en plan som sikrer at biodrivstoffet brukes der det er vanskeligst å erstatte fossilt drivstoff.
Det er farlig å trå feil i klimapolitikken. Den rødgrønne regjeringa har fått velfortjent tyn for å stimulere til økt salg av dieselbiler av miljøhensyn. Dagens regjering, med Venstre og KrF på slep, satser hele klimainnsatsen på biodrivstoffkortet. Det er et risikabelt trekk.
