I dag, 17. april, er verdens småbrukerdag. I land verden over blir småbrukerne markert, med møter, demonstrasjoner, politiske debatter og avisartikler. Noen blir også møtt med våpen og fengsel.

Småbrukerne er verdens største yrkesgruppe. Mer enn 30% av verdens yrkesaktive er småbrukere, og flertallet av dem er kvinner. Småbrukerne produserer minst 70 prosent av maten, på en langt mindre andel av den dyrka jorda. De får altså langt mer mat ut av jorda enn det industrilandbruket gjør. Denne maten er sunn og variert, og den blir vanligvis produsert på måter som bygger opp og ikke bryter ned naturen, og som ikke bidrar til global oppvarming.

Samtidig står småbrukerne oppe i en kamp for rett til jord, rett til lokale såfrø, til plante- og dyremangfold, til anstendig inntekt og levebrød, og kontroll over egen matproduksjon. I mange land opplever vi at den politiske eliten framholder industrilandbruket som ideal og at velfungerende, naturnære, agroøkologiske driftsmåter blir karakteriserte som gammeldagse og umoderne. Det er industrilandbruket som får støtte, mens småbrukerne mister jord og rettigheter. Resultatet blir mer sult, at byer vokser ut over sin tåleevne, at nye slumområder oppstår i by etter by og at folk blir tvunget ut fra sine områder, land og verdensdeler i en fortvilt jakt på arbeid og overleving.

Det er industrilandbruket og ikke småbrukerne som står for overforbruket av kunstgjødsel og sprøytemidler og drivstoff og antibiotika. Det er industrilandbruket som står for en monokulturell matproduksjon som ødelegger natur og gir oss et ensidig og usunt kosthold.

I denne situasjonen trengs et grunnleggende tankeskifte. Vi må gi avkall på landbruksmodellen basert på industrilandbruk og monokulturer og i stedet bygge framtidens matproduksjon på agroøkologisk tenkning, på mangfold i produksjon og på de enorme kunnskaper og erfaringer verdens småbrukere har om matproduksjon. Gjør vi det, vil verden kunne nå FNs mål om å utrydde sulten innen år 2030.

I regi av verdens småbrukerorganisasjon La Via Campesina og FIAN International og med støtte fra sosiale bevegelser i mange land pågår en kampanje for en FN-erklæring for å sikre et bedre rettsvern for småbrukere og andre innbyggere i matproduserende områder. Målet er at småbrukeres rettigheter til blant annet jord og lokale såfrø skal få større internasjonal anerkjenning.

Retten til mat og til å overleve er den viktigste av alle menneskeretter. Denne retten kan bare oppnås dersom verdens småbrukere får akseptable leve- og driftsforhold. Derfor må vi i vårt land ikke gi oss før våre myndigheter forplikter seg til å være med på både å fremme erklæringen i FN-systemet og å etterleve den i eget land. Ei målsetting om norsk mat produsert på norske ressurser betyr å tenke globalt og handle lokalt.  I Nordland må vi ta vår del av ansvaret i solidaritet med Norges og verdens voksende befolkning. Vi har ressursene, men har vi politisk vilje til å styrke solidarisk matproduksjon?