«Vi har vært med på et valg som samler den fremskutte basen for kampfly med de nye overvåkingsflyene fordi det over tid er rimeligere å drifte én base enn to». Sier Jonas Gahr Støre i et sommerintervju på Facebook..

Dette er altså vurderingen til det største partiet i alternativet til dagens regjering!  «Det er rimeligere å drive en base enn to»!!!

Dette er en ny og oppsiktsvekkende enkel forsvarsmessig vurdering.

Jeg regnet med at Jonas Gahr Støre var innforstått med at det ikke er driftskostnader som er hovedelementet i uenigheten om nedleggelse av Andøya Flystasjon.

Det er investeringskostnadene, og hva som er best mulig strategisk organisering av det Norske Forsvaret.

Investeringskostnadene vil derimot til enhver tid ha innvirkning på hva som kan være fremtidige rom for drift. Det betyr hvilken kvalitet en kan holde på faktisk utførelse av forsvarets oppgaver. Og høye investeringskostnader i ett prosjekt vil klart innvirke på vår evne til andre forsvarsmessig nødvendig investeringer og prioriteringer.

Upåvirket av flere saklige argumentasjoner mot Stortingets vedtak fra personer med høy kompetanse på forsvarsmessige og basetekniske vurderinger av Stortingets vedtak, fortsetter Regjeringen å holde seg til «klippe-klippe»-argumentasjon. «Vår vurdering er riktig, og står fast» Og Arbeiderpartiet har ingen merknader!

Når leder for det det største partiet i et alternativt regjeringssamarbeid uttaler seg som han gjør, blir en ganske matt.

Hvilke faktiske valg har en ved høstens stortingsvalg! Dagens regjering som har bestemt seg, uavhengig av faglige motråd og uten vilje til å gå i reell dialog om vedtaket. Eller en regjering med Arbeiderpartiet som den sterkeste deltaker, hvor en ikke vil diskutere hverken forsvarsmessige vurderinger eller investeringskostnader.

Senterpartiet har vært noenlunde klar på spørsmålet om nedleggelse av Andøya Flystasjon.

«Vi liker det ikke, og vil ha omgjøring som et krav i eventuelle regjeringsforhandlinger». Men nå er det slik at krav når en går inn i forhandlinger kan bli byttet med andre prioriterte ønsker. Senterpartiet har så langt jeg er kjent med ikke sagt at de ikke vil støtte en regjering uten videreføring av Andøya Flystasjon.

«Det er ikke bygd noe, og flyttingen er ikke gjennomført. Så langt har vi bare et vedtak i Stortinget. Vedtak kan gjøres om når flertall skifter», sier Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til Klassekampen»

Men effekten av vedtaket har startet. Økende personellutfordringer, økende fare for tap av kompetanse, og ikke minst fallende tiltro til Norges forsvarsevne og forsvarsmessige vurderinger er utvikling som skaper bekymring, men som etter en tid ikke er reverserbar.

Jeg unnlater å omtale den klare negative påvirkningen situasjonen har på Andøysamfunnet.

Kristelig Folkeparti har landsmøtevedtak på at de ønsker ny behandling av Langtidsplanen, mens Venstre i sin alternative Langtidsplan har formulering om at de «Anbefaler å videreføre P-3C fra Andøya»

Men vi har ikke et regjeringsalternativ som klart sier at de vil omgjøre vedtaket.

Etter hvert er det påvist at gjeldene stortingsvedtak avviker fra Forsvarssjefens faglige råd. Det stilles også spørsmål ved om det faktisk er Stortingets vedtak regjeringen nå følger opp.

Forsvarssjefen er som seg hør og bør varsom med å gi kommentarer til dette. Men Forsvarssjefen har også et nasjonalt ansvar, uavhengig av den til enhver tid gjeldende politiske ledelse. Dersom politiske vedtak avviker på en måte som kan være skadelig for forsvaret av landet, bør det være hans plikt å påpeke dette.

Det kan ikke være tvil om at for høye investeringskostnader i en periode, eller for et prosjekt, vil svekke mulighetene for fremtidig forsvarlig drift og nødvendige oppgraderinger.

Og vil kunne hindre andre nødvendige investeringer i Forsvaret. Dette bør eventuelt Forsvarssjefen si i klartekst.

Regjeringens anbudsvurdering for vedlikehold av F-35-kampfly er en faktisk videreføring av dagens uforståelige og motstridene forsvarsmessige beslutninger. Vedlikeholdet legges til Italia!

Samtidig som en poengterer at fokus holdes på hvordan forsvaret skal fungere i en konfliktsituasjon, legges altså vedlikehold av en av våre viktigste forsvarskapasiteter utenfor Norge. Hva om Italia ikke er på «vår side» i en aktuell konflikt. Det er vel fortsatt slik at ordinære anbudsbestemmelser kan vike for nasjonale sikkerhetsolitiske behov?

Summen av uforståelige og selvmotsigende vedtak og gjennomføring av vedtak medfører at jeg har store problemer foran høstens Stortingsvalg. Hvem kan en stole på vil gjennomføre en forsvarsmessig politikk som tjener Norge og det Norsk folk. Hvilken regjering vil ha dette som den eneste agendaen i fremtidig forsvar av Norge?