Det siste tiåret har vist oss en tydelig verdiforskyvning i skoleverket. Fra dypt forankrede felleskapsverdier og intensjonen om å se hele mennesket, har vi på tross av alle forhåpentligvis gode intensjoner, endt opp i en ganske annen virkelighet.

Har måling, veiing og vurdering av elevene blitt det aller, aller viktigste? ”Elevene lærer bedre når de trives på skolen”, hevdes det fra forskningshold. Denne ”nye oppdagelsen” har nærmest blitt fremstilt på en måte som lett kan få en utenforstående til å undre på om den er i klasse med oppdagelsen av et nytt grunnstoff. Forskere hevder at dagens skole har fokus på læring, og at gårdagens skole ikke hadde det. Likevel ser det dessverre ikke ut til at elevene har trivdes like godt under det nye regimet.

Elevenes verdi som individer er i mange tilfeller redusert til de positive tall de beste av dem kan utgjøre i statistikker - objekter som kan få skoleeier til å skinne. Mye av det som i senere tid har blitt fremstilt som så veldig effektfullt for læring, har merkelig nok ikke utgjort noe bidrag til å få elever til å trives på skolen.

Det kan være fristende å spørre seg om hvem det virkelig er som har profitert på effektene av den skolen som den gjeldende læreplanen, innført i 2006, har ført med seg? Hvem har denne skolen vært mest til for? Er det politikerne, som ble så nervøse av PISA-testene? Er det byråkratene i departementet, med sin økte makt over hva som skal foregå i skolen? Er det forskerne, med sine ferdigsnekrede pedagogiske programmer? Er det lokale skoleeiere? Sistnevnte har virkelig både fått innsnevret og skjerpet sin fokus, gjennom et utvalgt og begrenset antall målbare elementer i en kompleks skolehverdag. En sammenlignbar og forenklet virkelighetsoppfatning, som passer bedre fra et kontorperspektivs bekreftelse på oppnådd ”suksess”.

Etter lærerkonflikten i 2014, har Stortingspartiene både på venstresida og i sentrum, ved ulike anledninger funnet det formålstjenlig å fri til lærerne. Så vidt en kan lese ut av deres så langt særdeles veike kurtisane, er at de heller ikke virker så veldig fornøyde med dagens skole, med dens ensidige fokus og byråkrati.

De interessante spørsmålene å få svar på, er følgende: Hvilken skole ser politikerne for seg at de kommer til å skape? Hvilken type verdisyn skal være rådende? Og sist, men ikke minst; hvilken praktisk virkelighet skal skape en ny skole? Det som er særdeles problematisk her, er at dagens skole, som ble til gjennom Kunnskapsløftet i 2006, kom ut av en bred enighet på Stortinget, der FrP utgjorde den eneste opposisjon - ikke det at deres alternativ ville utgjort noen ideologisk forskjell. Meget interessant vil det imidlertid bli, å se hvordan mange av de samme partiene, nå skal prøve å skape en skole med andre verdier. En situasjon som vil kunne medføre at byråkrater og eiere vil bli satt til å utøve nærmest det motsatte av det som har dominert arenaen i over ti år.

Ikke er det lett å ha tiltro til at noen som overhodet ikke forstod hva de først skapte på et område, nå plutselig skal lykkes i å skape praktisk talt det motsatte. Et aldri så lite råd partienes politikere: Dere må for all del ikke gå rundt og være så redde for at vi som arbeidstakere ikke skal opprettholde det velomtalte ”læringstrykket”, som har vært så viktig i skolen deres. Skolenes landsforbund representerer velutdannede yrkesgrupper, som vet hvordan arbeidet skal utføres, til tross for det bildet som et betydelig antall av dere har bidratt til å skape i media over flere år.