«Det fins grenser for alt, bortsett fra for Israel.» Snart førti år etter at den finske forfatteren Henrik Tikkanen kunne konstatere dette, har vi fått en situasjon i Sortland som gjør det fristende å låne forfatterens ord. For i vår kommune er det også grenser for alt. Bortsett fra for reindrifta.

I rådmannens forslag til ny arealplan er det reindrifta som løftes fram og understøttes. At denne næringa kun består av en eineste utøver, har ikke hindra rådmannen i å foreslå at ethvert tiltak på Hinnøya skal kunne stoppes av hensyn til reindrifta.

Rådmannen har under planarbeidet basert seg på et reindriftskart som gir inntrykk av at det foreligger sammenhengende rett til reinbeite fra Kvalsaukan og sørover til Langbakkan i Sigerfjord. Rådmannen har ikke tatt seg bryet med å vurdere enn si kontrollere om kartet er basert på riktige fakta. Heller ikke er det tatt hensyn til at et slikt kart ikke har noen juridisk bindende status.

Skal vi tro reindriftkartet, er det reinbeite innenfor store deler av de tre boligfeltene på Strand. Det er også reinbeite på innmarka til en lang rekke eiendommer. Bebyggelsen på min egen eiendom går så vidt klar av beiteområdet. Men for min nabo på nordsida går beitegrensen tvers igjennom bolighuset.

Kartet er i det heile tatt så grovt misvisende at det er smått utrolig at det har fått passere. Men når man veit at grunnlag for kartet er opplysninger fra reinbeitedistriktet, dvs. fra de som utøver reindrift, er det kanskje ikke så overraskende.

Mange lever i den tro at såfremt et område omfattes av et reinbeitedistrikt, foreligger det automatisk beiterett innenfor samme område. Slik er det ikke. Beiteretten må ha et rettslig grunnlag. Og det vanlige rettslige grunnlaget vil være det som kalles alders tids bruk. I praksis innebærer dette at vedkommende område reint faktisk må ha vært brukt til beite. Denne bruken må ha vært utøvd over lang tid (50-100 år). Og endelig må bruken ha vært utøvd i god tro.

Basert på min kunnskap om bruken av utmarka fra Kvalsaukan til Langbakkan, er det ikke noe som tyder på at det er erverva rett til beite ved alders tids bruk. Reinbeitedistriktet har derfor ingen rett til beite i dette området.

Rådmannens planforslag synes å være basert på ei oppfatning om at reindrifta i Sortland stadig har tapt terreng, har mista beitearealer og nå nærmest står med ryggen mot veggen.

Det er nok å sjå på hvordan reintallet har utvikla seg for å konstatere at ei slik oppfatning ikke har rot i virkeligheten.

I 1970 hadde reinbeitedistriktet hvor Sortland inngår 611 rein. I mars i år var tallet økt til 1540. Ei økning på over 150 % tyder ikke på at næringa står på kanten av stupet.

Høyeste lovlige reintall for reinbeitedistriktet har blitt fastsatt av reindriftsstyret. I desember 1989 ble tallet satt til 1000 dyr. I juni 2004 ble tallet økt til 1300. Nåværende makstall er 1550 og ble fastsatt i juni 2010. Dette innebærer at det lovlige reintallet bare i løpet av en periode på 20 år ble økt med 55 %.

I kommunens ytterste periferi på Hinnøya, på Kinn, er det ikke lenger fastboende. Men husa tas vare på og brukes som fritidsboliger. Her er det aktuelt for en eier å bygge et lite lysthus i tilknytning til eksisterende bygninger.

Man skulle tro at det var uproblematisk. Men rådmannen foreslår faktisk i ramme alvor at det er reinbeitedistriktet som skal få bestemme hvor lysthuset skal stå.

Det er kommunestyret som i neste måned skal behandle rådmannens forslag. Det er å håpe at kommunestyret da sjøl bestemmer hvor skapet skal stå og stemmer ned alle forsøk på å omdanne Hinnøya til reindriftsreservat.