I min kronikk som presenteres under, har jeg valgt å ta opp et tema som står urørt på agendalisten i Høyres skolepolitikk. Temaet som jeg belyser kan for mange virke ekstremt siden det krever enorme reformer innen den norske skole- og utdanningsmodellen.
Like så, selv med tanke på at vi har gjennomgått nok reformer på en stund, så bør skolens totale innhold i overgangen mellom ungdomsskolen og videregående være et fokus. Hvilke begrensninger setter man, og hva produserer man? Hva kan gjøres bedre?, og hvordan kan man ruste norske studenter allerede på videregåendenivå til å ligge i verdenstoppen i kunnskap når det blir studenter.Innen det ideologiske ligger mine meninger til grunn at man reproduserer gammel lærdom som avviker hva som forventes hva en student skal kunne når han eller hun begynner på høyere studier. Dette skaper et kunnskapsgap som igjen vil resultere i dropouts, stryk og demotiverte studenter. Det skal være et selvfølge at det skal være lov å velge feil studium uavhengig av hva dette vil koste staten. Dette er en viktig grunnleggende studentrettighet som skal bestå.
Derimot kunne disse utgiftene heller ha blitt forvaltet bedre, ved å endre videregående til det bedre. Dette er markedets usynlige hånd i et utdanningsperspektiv. Skal Norge levere teknologi må vi skape teknologi for å unngå at andre land innhar den rollen og utkonkurrerer oss. Nå som forordet er satt, la meg heller fokusere på ungdomsskolen og steget til videregående.
Sett i fra internasjonale undersøkelser skårer de Norske elevene helt middelmådig. Den blåe siden argumenterer for flere fortløpende tester som skal måle progresjon. Dette for å kunne disponere midler der det trengs. Venstresiden på sin side vil minke antall nasjonale tester pga en annen syn på hvordan man skal nå ut til der skoen trykker, felles er uansett et ønske om å få verdens beste skole. Etter en lengre tid har jeg hatt noen tanker på hva den norske skole produserer og manglende. Her vil jeg presentere noen tanker som jeg mener er vært å se på.
Det første som burde nevnes er en sående tvil til ettermælet av reform 96, der elever starter på skole i en tidligere alder enn før 96 reformen. Jeg har registrert at noen politikere ønsker seg tilbake til en 9- årig grunnskole, derimot mener jeg at 10 er passende, på visse premisser.
At 3 årig pensum som blir avsluttet på ungdomsskolen ikke repeteres på videregående. Dette legger et enormt press på å sette inn proaktive tiltak for å forhindre faglig etterslep for alle elever. I all hovedsak er dette en debatt som henger over ungdomsskoletrinnet og VGS. Jeg mener derimot at det er for naivt å satse så sent. Fra og med barneskolen bør man sette inn tiltakene med tilrettelagt undervisning.
Har man sikret seg at antall elever i større grad er klar for overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen, kan pensumet fra 8-10 klasse stå slik det står per nå. Så langt følger jeg Høyres skolepolitikk, derimot har jeg et annet standpunkt på hva videregående burde være og innholde.
Når premissene om at flere føler seg trygge på ungdomsskolepensumet, så faller dagens VGS struktur. Jeg mener at videregående burde gjøres om til et toårig løp med fokus på mindre norsk, historie og mer på matte og språk. Min tanke her er at VGS-pensumet i all hovedsak er samme pensum fra ungdomsskolen.
Tiden som blir brukt på dagens videregående er tre år med repetisjon (for dem som velger allmenn og til dels realfag) fra tre år med ungdomsskolepensum. Man lærer lite nytt, så med andre ord bruker man flere år av skolelivet til noe du har hatt fra før. Dette er en dårlig anvendelse av kunnskaps-Norges ressurser.
I det leddet med å tenke utenfor boksen når man former nye fremtidige lærerplanmål, bør man være bevist på at man tross alt skal konkurrere med resten av Europa og de andre kontinentenes studenter og arbeidsstyrke.
Pensumet som helhet av det jeg ser for meg som blir det nye kravet for Videregående, setter krav om å fornye skolen med enda større preg på praksis- og muntlige kunnskaper, så vel som teoretiske og mer intensivitet på grunn av et mindre år. Dette er gitt på det premisset at man følger opp elever fra og med barneskolen og gir dem en god fagpakke.
Norsk litteraturhistorie, historiefagene og andre fag jeg velger å kvalifisere som skoletidstyver, er eksempler på hva som kunne ha blitt byttet ut med flere nyttefag som skal forberede elever for livet etter skole, og til høyere utdanning. Vi sliter allerede med stort frafall fra VGS, samt at vi sliter med at over 40.000 studenter ikke fullfører sin grad på normert tid. Derfor velger jeg å tenke såpass drastisk.
Ved å ha kortere utdanningsløp og å fjerne repeterende pensum, velger jeg å leve i den tro at man gjør VGS til en mer spennende og lovende sisteinstans for den grunnkunnskapspakken man skal ervervet gjennom 12 år på skolebenken.
Dette vil ruste opp elever til å bli mer robuste studenter og fagmenn som vil føle seg tryggere på fagpakken som brukes ute i arbeidslivet og til de høyere studier.