Og vi i Norges Kystfisakrlag skal absolutt være på banen når fiskerinæringas framtid skal diskuteres. Men vi har ei  klar forutsetning : At  fiskesalgslagslov, Deltakerlov og Havressurslov skal danne grunnlaget for norsk fiskeripolitikk. For fiskeriene skal fortsatt være ei næring som bidrar til å spre rikdom på mange hender i mange kystsamfunn.

Vi vil IKKE gå med å å samle rettigheter og avkastning på få hender - da forsvinner fortjenesten etterhvert fra kysten og til børsene.

I Havressursloven heter det:

§ 1.Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

og § 2. Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg.

For Norges Kystfiskarlag er det viktig at fiskerinæringa også i fremtida skal være ei samfunnsbærende næring som skal være med å spre rikdommen på mange hender langs kysten.

Ei liberalisering av dette lovverket, slik flertallet i utvaleget anbefalier, vil på sikt føre til at det først og fremst er interessene til aksjonærene, altså størst mulig utbytte av minst mulig kapitalinnsats som blir målet. De mener at samfunnet kan kreve at det betales en årlig ressursrente som betaling for rettighetene. Denne ressursrenta skal kompensere bortfallet av den kapitalstrømmen som dagens fiskerinæring sender gjennom lokalsamfunnene.

Problemet er at ressursrente aldri kan bli så stor at den betaler de sosiale og samfunnsmessige kostnadene nedbygging av lokalsamfunnene vil medføre. I så fall vil den bli så stor at fiskeriene ikke vil være interessant for børskapitalen, som jo krever god avkastning. Dermed er vi like langt - og har bygd ned uten å få noe som helst igjen for det. Dett er selvfølgelig ikke Norges Kystfiskarlag med på!

Sats på kvaltiet

Da han presenterte insttillinga, understreket professor Ragnar Tveterås at Fiskeindustriutvalget har sett på rammevilkårene til fiskeindustrien. Det vil si de vilkår samfunnet setter for industrien. Men i den videre diskusjonen må vi også ta med oss hvordan aktørene - også industrien - forvalter den tilliten de har. Det vil si at vi må se på det potensialet som ligger der allerede som som vi ikke utnytter.

Med ca 5% av hvitfiskomsetninga i verden, bør vi sammen kunne oppnå at disse 5 %ene er  den best betalte fisken, og den standarden alle andre nasjoner må streve med å oppnå. Da kan vi få igjen betydelig økt pris for hver kilo fisk vi selger, til glede for både indusri og flåte.

I dag er vi desverre ikke der, det sendes såpass mye fisk av ringere kvalitet at det trekker prisen på norsk fisk ned. Vi har stelt oss slik at kjøperne ute i verden ikke vil betale optimalt for norsk fisk, De vet at de kan få topp kvalitet, men de vet også at de kan risikere å få ringere kvalitet.  Slik er det blitt fordi enkelte og store kjøpere og eksportører produserer store kvanta fisk som ikke har toppkvalitet. Forretningsideen synes å være at nok mange kilo med liten fortjeneste pr kg gir likevel brukbar fortjenestemargin.

En slik holdning er ødeleggende ikke bare for disse bedriftene selv, men for hele den norske næringa. De ødlegger for de produsentene og eksportørene som prøver å øke fortjenesten ved å produsere topp kvalitet. Her har vi et enormt potensiale  for forbedringer i industrien, som vi må se på FØR vi begynner å endre på fiskerettigheter og flåte.

Modernisering

Et annet felt vi må ta tak i er innovasjon og fornying i industrien. De siste årene har fiskeflåten gjennomgått en rivende utvikling. Selv de minste båtene er avanserte datateknologisk arbeidplasser, og  fiskeredskaper og redskaphandtering er så avansert at der vi før trengte 4-5 personer, holder det nå med en! Imens har landindustrien stått på stedet hvil, og baserer seg stort sett på løsninger som var moderne for 30-40 år siden.

I Norges Kystfiskarlag synes vi at det er merkelig at Fiskeinstriutvalget ikke tok opp denne tråden - men istedet hørte på FHL-maset om at industrien må få anledning til å eie famngstrettigheter. Når produsentene og FHL ikke ser dette sjøl, så bør kanskje fiskerimyndihetene fremsette krav ?

Og: industrien må i større grad være i stand til tilpasse seg kravene fra de konsumentene som skal kjøpe produktene!

Fiskeriminister Elisabeth Aspaker ba oss - ba alle aktørene - om ikke å krype ned i skyttergravene og at vi må diskutere dette åpent i tida fremover. Det er vi innstilt på. Skal vi få folk flest interessert i næringa, få politikerne interessert i næringa, må vi diskutere på et saklig plan slik at folk og den jevne politiker henger med. Det nytter ikke å krangle om spissfinidige detaljer som bare næringsaktørene skjønner.

Norges Kystfiskarlag skal ialle fall bidra til en diskusjon som kan fremme ei utvikling i fiskeriene som både verdikonservative og sosialdemokratiske interesser kan støtte.