Det snakkes fint og flott om kvalitetssikring, om rapporter som skrives som skal avsløre dårlige rutiner eller mangler på arbeidsplassene, om bruken av avviksrapporter som kan gjøre at feil og mangler tas tak i og ordnes opp i raskt. Men hva dersom det er slik at disse ikke benytte? Mangelfulle rapporter, rapporter som blir liggende i skuffer, avviksrapporter som forblir uutfylte.
Det nytter ikke med fine ord og gode intensjoner, dersom disse ikke blir fulgt opp av en samsvarende handling. Jeg har, i min tid både som ansatt, tillitsvalgt og på privaten, opplevd og hørt historier som forteller om lite eller ingen rapportering oppover i systemet når det er forhold på arbeidsplassen som burde vært varslet om. Dette gjelder altså over hele landet.
Mange begrenser også varslingsbegrepet til å gjelde det som står i Arbeidsmiljølovens § 2-4, 2-5 og 3-6. Her står det at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Videre står det at varslingen skal være forsvarlig, og at varsleren skal vernes mot gjengjeldelse – eller sanksjoner. Arbeidsmiljøloven sier også at arbeidsgiver skal utarbeide rutiner som legger til rette for varsling.
Det holder altså ikke med avviksrapporter, halv- og helårsrapporter og andre varslingssystemer, dersom andre forhold ikke ligger til rette for at arbeidstakere kan si ifra. Det psykososiale miljøet må også være slik at ansatte tør å varsle. Selve varslingen trenger heller ikke gjelde kritikkverdige forhold, lovbrudd eller andre graverende forhold.
Det kan være mye annet, for eksempel for lite ansatte, manglende eller feil kompetanse, rengjøringsrutiner, brøyting og strøing, tilretteleggingsbehov eller annet. Dessverre kvier mange arbeidstakere seg for å si ifra om noe som helst, fordi de opplever – eller frykter å oppleve – at det er de selv som blir stilt til veggs og ikke det som varsles om. Hvem er det som skal kontrollere at avvik og annet blir rapportert? Hvordan vet man hva som sies ifra om og ikke?
Jeg frykter at det er veldig store mørketall på denne typen varsling og rapportering, og dermed mange arbeidsplasser som har en lavere kvalitet på tjenesten enn det som burde ha vært.
Jeg sier ikke at det kun er arbeidstakers ansvar, det er også ansattes, men i all hovedsak er dette noe arbeidsgivere må ta tak i. Arbeidsgivere må bli flinkere å sette fokus på det psykososiale arbeidsmiljøet, for at arbeidstakere skal kunne ha tillit til at varslingen blir tatt alvorlig og uten gjengjeldelse.
De som varsler må bli beskyttet. De som har ansvar høyere opp i systemet må også legge til rette, og i tillegg være mer kritiske til rapportene som blir levert. Mangel på avviksrapportering er ikke nødvendigvis det samme som høy kvalitet i tjenesten, det kan strengt tatt være tvert imot.
En arbeidsplass med god organisasjonskultur, preget av blant annet åpenhet og tillit, vil også kunne gjøre at ansatte tør stå fram med det som ikke er bra, og vil dermed også kunne utvikle tjenesten.
Å legge til rette for varsling og å tørre å varsle, kan gjøre arbeidet bedre både for deg selv, dine medarbeidere og ikke minst brukerne av tjenesten man jobber i. Dette håper jeg at arbeidsplasser og arbeidsgivere tar tak i.