Risikotillegg. Et tillegg man får på topp av grunnlønna, som kompensasjon for risikoen for å bli utsatt for utagerende atferd eller muligheten for andre fysiske belastninger som kjemikalier eller tunge løft. Men hva med psykiske belastninger? Hvorfor er det så lite, eller ingen, snakk om tillegg i lønna for de som blir utsatt for psykiske belastninger som følge av den jobben de har og den jobben de gjør?

I helse- og omsorgsyrker, og også innenfor oppvekst, jobbes det med mennesker. Mange av disse har blitt utsatt for overgrep, fysiske, psykiske, seksuelle. Det er flyktninger som kommer til landet med store traumer. Voksne med psykiske lidelser. Alle som arbeider ved instanser som skal hjelpe disse, blir fortalt historier om disse menneskenes erfaringer og observerer de følelsesmessige reaksjonene. I mange tilfeller går det også lengre.

Behandlerne blir utsatt for det som kalles overføring. Klient, pasient eller bruker (heretter kalt bruker) uttrykker seg ved å få behandleren til å føle det de selv har følt eller ennå føler. Følelsene blir så mange eller så store at brukeren ikke klarer å kjenne på dem alene, og følelsene overføres behandleren. Det kan være følelser som sinne, avmakt, redsel eller skam.

Det snakkes om ansattes sikkerhet, om HMS. Det snakkes om et tilpasset fysisk arbeidsmiljø, om ro, lys, psykososialt arbeidsmiljø, men hva med psykisk helse? Behandlere som opplever overføring, blir utsatt for det som kalles for sekundærtraumatisering, og det kan ende med at behandleren selv får store konsekvenser av dette.

Konsekvenser kan være utbrenthet, bekymring, selvkritikk, kynisme, likegyldighet, oppgitthet, distansering, apati, tretthet, irritasjon eller sinne. Gjerne skjer det som en langvarig og ubevisst prosess, nettopp fordi det er vanskelig å skille mellom hva som er ens egne følelser og hva som kommer som en overførsel fra brukerne.

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg absolutt mener at alle som arbeider med mennesker i en sårbar situasjon, eller mennesker som har opplevd traumer, burde få kompensasjon i lønnen sin for disse ekstra belastningene. Når det er sagt, tror jeg ikke nettopp de som har, og tar, slike jobber gjør det på grunn av penger, så det må andre tiltak til i tillegg.

Det trenges informasjon og kunnskap om temaet, som et ledd i en bevisstgjøring og forståelse av problematikken med overføring og sekundærtraumatisering. Behandlere som har kompetanse på dette, og som er bevisste, er bedre rustet til å hjelpe brukerne. Ingen brukere er hjulpet med behandlere som speiler traumene de selv har vært gjennom.

I tillegg må behandlerne få systematisk veiledning, også som et ledd i å bevisstgjøre i forhold til muligheten for å bli utsatt for overføring og sekundærtraumatisering. I tillegg til dette, bør risikoen for ekstra psykisk belastning kompenseres med et tillegg i lønn. Slik kan behandlerne klare å stå lenger i jobben sin, og hjelpe de som trenger det på en best mulig måte.