Elgen har blitt mer pågående de siste årene, er en påstand flere sortlendinger bringer fram i disse dager. Stadig oftere er den å se i byggefelt og noen ganger er den på bytur. Kombinert med antallet elgpåkjørsler har situasjonen skapt frykt hos barn, foreldre og bilførere.

SV-politiker Oddmund Enoksen gikk nylig ut i SortlandsAvisa med forslag om å skyte ned store deler av elgbestanden. I samme reportasje ble det kalkulert at bare på et par måneder hadde elgpåkjørsler kostet samfunnet rundt én million kroner – da bare på strekningen fra Langvassdalen til Kvalsaukan.

Effektiv å skyte

Enoksen tok i forrige uke saken opp for driftsutvalget i kommunen, der viltforvalter Jostein Holmeng holdt en orientering om situasjonen for politikerne. Ifølge Holmeng er det flere faktorer som har gitt en situasjon med en høy elgstamme.

– Elgbestanden øker, det har vi ganske gode antakelser på. Å skyte ned elg vil være en effektiv måte å redusere bestanden, sier Holmeng.

Tidligere i debatten har viltforvalteren påpekt at grunneierne som eier retten til å skyte elg, må være med på en politikk om å redusere bestanden kraftig.

– Hvor mye en redusering vil ha å si for elgen som trekker ned mot sjøen og inn i folks hager, er vanskelig å si. Elgen vil uansett trekke ned mot fjæra, sier Holmeng.

Elg-dessert

I lavlandet er det mindre snø enn i høyere strøk. Samtidig har elgen fått mer føde langs sjøen de senere årene.

– På Langøya er det mye aktivt jordbruk. Det fører til at færre områder gror igjen, samt flere beitedyr i utmarka. På hele strekninga mellom Blokken og Risøyhamn er det imidlertid knapt noen gårdsbruk igjen. Markene igjen og krattskogen tar over når de ikke blir høstet eller beitet, sier Holmeng.

Når naturen «tar tilbake» områder som tidligere har vært kultiverte, er de første trærne som vokser opp selje, rogn og osp.

– For elgen er det som en dessertmeny. Tilgangen på mat øker, og elgen oppsøker områder som har rikelig med mat. Skal vi holde elgen unna, må vi kappe ned krattskogen, sier Holmeng.

Han presiserer at krattskog helst bør kappes om våren. Om vinteren fungerer en dunge avkapp som en buffet for elgen.

– Elgen forsøker å overleve på enklest mulig måte. Vinteren er en knalltøff tid for den. Da trekker den mot områder med lite snø og mye mat. Samtidig vil elgen bruke minst mulig energi. Dermed kan den virke mer tam enn ellers om året, fordi det krever ganske mye energi å flykte fra en situasjon, utdyper Holmeng.

Gir ikke slipp

John-Erik Bjørlo er bonde og nestleder i Sortland bondelag. Han mener det er flere forhold som gjør at landbruksjord blir liggende brakk.

– Det er ikke tvil om at det gror igjen i utmark og innmark, langs veier, kanaler og der det har vært dyrkamark. Årsaken til at dyrkamark ikke tas i bruk eller selges til en annen jordbruker er gjerne at små gårder er nedlagt som et ledd i effektiviseringen de siste tiårene, og at det dermed er arvingene som eier jorda. De vil gjerne beholde jorda som den er, selv om forfedrene deres ville snudd seg i grava om de så den brakk, sier Bjørlo.

En annen årsak er at effektiviseringa krever større bruk.

– Da er enkelte områder rett og slett ikke effektive å drive. Tilstanden vi har nå er politisk styrt og er kommet så langt at den neppe lar seg reversere, hevder Bjørlo.

Ser til Sveits

Bondelagets nestleder håper gjengrodde marker vil være med på å åpne øynene til folk og politikere. Bønder får i dag arealtilskudd per dekar jord de slår.

– Én ting er at overgrodde jorder gir en høyere elgbestand, noe annet er at turisme er en av næringene vi skal leve av i framtida. Verdien av et jorde er blant annet at det kan ta 100 år å få det til å gi maksimal vekst, men også verdien kulturlandskapet har for turister. Da kan et differensiert arealtilskudd for å dyrke mark være til hjelp, sier Bjørlo.

Han viser til praksis i Sveits der tungdrevet jordbruksmark får høyere støtte enn mer lettdrevet jordbruk. På en slik måte holdes viktig kulturlandskap i hevd for folk og turister.

I Norge har vi en differensiereing mellom nord og sør i landet, men altså ingen system som ivaretar variasjoner i samme region, kommune eller på gårdsbruknivå.

– I Sveits ser de verdien for turisme og bosetting. Landbruket i hver kommune kunne vært kartlagt og differensiert for å unngå at jord blir liggende brakk. Det krever nok mer administrasjon, men er vi enige om å gjennomføre det, er det en liten kostnad å kategorisere jordene. Men jeg føler ikke at sittende regjering tenker på den måten, for å si det slik.