– Når man har vokst opp i et hus hvor alle spiller fra de er fire, blir man litt rar. Jeg trodde at alle familier var sånn. En dag kom jeg hjem fra skolen og fortalte at det var en i klassen som ikke spilte et instrument, og han var allerede seks år. Det synes jeg var helt krise, for jeg skjønte ikke hva han venta på. Så, helt klart skadd i oppveksten.
Miljøskade i oppveksten
– Da jeg var fem år, begynte jeg å mase om å spille fiolin. Jeg tror foreldrene mine prøvde å overbevise meg om at jeg skulle gjøre noe annet, for de synes det var nok fioliner i huset. Jeg ga meg tydeligvis ikke, og til slutt fikk jeg viljen min.
Hugo har vokst opp i en familie hvor begge foreldrene og begge søsknene er og var strykere. Om dette har hatt innflytelse på ham som fiolinist, er svaret intet mindre enn:
– Veldig... veldig, kan vel være et ord. Jeg er nok miljøskadd, fra en skikkelig fiolinfamilie, sier han og ler.
Da han var seks år, fikk han endelig begynne å spille på Sortland kulturskole. Der spilte han fiolin, og var med iblant annet barneorkester, strykeorkester, gruppesamlingene VJO (Vesterålen juniororkester), og LVO (Lofoten Vesterålen juniororkester).
– Sortland er et utrolig bra sted å vokse opp, og det er et bra tilbud når det kommer til klassisk musikk. Jeg fikk spilt mye og ble vant med konsertsituasjonen. Nå, senere i livet, kunne man jo fått «skrekkinfarkt», men det ble naturlig å spille masse konserter, og foran folk. Jeg fikk et avslappa forhold til det.
I et lite miljø som ung, fikk han stadig vekk prøve seg på mye nytt. Han forteller at han blant annet har fått sjansen til å være solist og leder i orkester. Erfaringen gjorde at Hugo ble tryggere på seg selv.
– Det har vært ganske bra for meg. Hvis jeg ikke hadde hatt den erfaringen, er jeg sikker på at jeg hadde vært mye mer nervøs før jeg skulle være gruppeleder i KORK. Det er noe med å ha gjort det før, selv om det er på et helt annet nivå og plan. Men det er sammenlignbart. Sånn sett har det vært helt genialt.
Da han var ung, hadde han veldig varierende øverutiner. Standarden var å spille i rundt en time om dagen fra ganske tidlig alder. Men som barn var det andre ting som også interesserte han.
– Jeg øvde mest da vi fikk pc-spill hjemme. Da fikk jeg lov til å spille det etter jeg hadde øvd i en time, som ti-åring. Jeg skulle kanskje ha utvidet øvingstiden litt etter hvert, men jeg har aldri vært noe stor «øver» egentlig.
Mamma Helene Gihle Hilde var fiolinlæreren til Hugo fra han begynte og helt til han flytta hjemmefra. Hun var også leder i barneorkesteret i tiden Hugo gikk der.
– Det skulle egentlig ikke ha gått så bra, men det gikk overraskende fint for seg. Jeg har mye å takke henne for.
Etter hvert ble Hugo så rutinert i fiolinspillingen at det ikke ble mye spørsmål om hva han skulle bli, trodde han. Han fullfører med at han senere tenkte seg om, og da ga det mening at fiolin var det han skulle holde på med.
– Det er ikke en veldig «sexy» tilværelse akkurat. Man er mye alene på øvingsrommet, og jobber fryktelig detaljert. Men når man kommer seg ut av øvingsrommet og spiller konserter og musikk sammen med folk som er flinke, er det rett og slett veldig verdt det.
Gruppeleder i KORK
Første november i fjor fikk Hugo den hyggelige beskjeden om at han hadde fått jobb i Kringkastingsorkesteret. Her er han gruppeleder for andrefiolinistene, og forrige tirsdag kom han endelig i gang.
– Det er en stund siden jeg fikk jobben, så det var veldig etterlengta. Det var hyggelig endelig å komme i gang, og fint at det blir litt vanlig hverdag å være der. Jeg har vært sammen med de i seks uker tidligere, som en del av prøvespillet før jeg fikk jobben, så jeg kjenner til folk og «gangen» i det. Etter en kjapp introduksjon og velkomst var det «business as usual» (jobb som vanlig).
Som gruppeleder for andrefiolinister sitter man fremst inni «hesteskoen» – en halvsirkel. Først og fremst foregår Hugo sin oppgave når orkesteret spiller. Han er et bindeledd mellom dirigenten og gruppa han leder. Det vil si at han skal få med seg intensjonene til dirigenten og sørge for at alle andrefiolinene blir med på det. Men han har også oppgaver utenom øvingstidene til KORK, til repertoarene som endres hver uke.
– Jeg skal bestemme strøk for andrefiolinene før hver uke. Altså hvilken vei buen går til en hver tid, synkronisert. Og det skriver gruppelederne ned på forhånd. Sånn at vi ikke bruker tid på det på øvelsen, og at det skal gå fort og fint.
Øve til kroppen ikke holder
Orkesteret har øving cirka fire timer hver dag. Lokalene til KORK ligger på Marienlyst i Store Studio. Der har de øvelsene sine og flere av konsertene. De staselige konsertene har de i Universitetets aula i Oslo.
– Alle må forberede alt av repertoar på egen hånd før vi begynner hver uke. Til sammen øver man så mye som kroppen holder. Det er en skikkelig balansegang å drive på sånn. At man alltid “pusher” grensene litt. Det er risikabelt med tanke på helsa, men det går bra hvis man er smart.
Hver uke har de èn eller to konserter, på torsdager og fredager. Etter nesten èn uke i KORK hadde Hugo sin første konsert i jobben. Det var kombinert radioprogram og konsert NRK arrangerte som heter «Klassisk vorspiel”. – Det er i gang for alvor, når det er konsert. Denne varte i tre timer, men det var «innmari» gøy å ha sin første konsert som fast ansatt. Det går unna. Det er et veldig bra miljø i KORK, så jeg føler meg ikke nervøs i det hele tatt. Jeg følte meg velkommen fra første stund. Vi spiller sammen og har det «kult». Det er et veldig hyggelig sted å komme til.
I ventetiden før han begynte i jobben, har han uteksaminert seg fra Musikkhøgskolen i Oslo. Her har han nå en bachelorgrad innen utøvende klassisk musikk. Der begynte han i 2013, etter han var ferdig på musikklinja på Sortland.
– Jeg har holdt på med mitt og på ett vis bare ventet til august når jeg nå skulle begynne i KORK.
Ensemble av den yngre garde
Hugo ble med i Ensemble Allegria våren 2014, da han flyttet til Oslo. Akkurat nå holder de på med en plateinnspilling.
– Vi har spilt inn noen plater før, og så er vi med på forskjellige festivaler. Det er god stemning, og gode venner som er med og spiller, rett og slett. Det er et veldig hjertelig gjensyn hver gang vi møtes til et nytt prosjekt. Det er en bra gjeng, altså.
Ensemble Allegria er et ensemble på litt over 20 personer i alderen 20-26 år. De jobber på prosjektbasis og har rundt tre og fire prosjekter i halvåret.
De har spilt inn tre plater. Hugo har vært med på to av dem. Den siste platen deres «Meins Lebens Licht - Nystedt/Bach» ble nominert til spellemannspris i kategorien «klassisk», i 2015. Hans søster Oda Gihle Hilde er også med i ensemblet.
– Ensemble Allegria er et eksempel på en ny utøvertype, en som fyller kravene som stilles til kunstnere i vår tid, skrev Vårt Land i mai.
På Facebook-siden til esemblet står det at Allegria betyr festlighet og glede, og at gleden de får av å spille sammen, er grunnen til at de startet ensemblet.
– Veien blir litt til mens jeg går. Nå har jeg fått til noe jeg er veldig fornøyd med, og tror jeg kommer til å trives veldig bra med. Planen er egentlig bare å se hvordan jeg trives i hverdagen som musiker. Hvis det er tilfredsstillende, er jeg fornøyd med det. Det viktigste for meg er at det er såpass mye arbeid hele tiden, at jeg klarer å lage en hverdag som gir mening for meg.