Vi skal altså en del år tilbake i tid. Sara hadde vært på en fest sammen med venner, som hun ofte var på denne tiden. Etter en tur på byen dro hun på nachspiel med noen kjenninger, der Sara etter hvert sovnet på sofaen.

Hun våknet senere av at hun ble løftet opp av sofaen og båret, som et barn, inn på et annet rom. Til venstre innenfor døren lå den en madrass på gulvet, der hun ble lagt ned. Mannen som bar henne var på dette tidspunktet i slutten av 40-årene, og dermed nesten 30 år eldre enn Sara. Han frekventerte ofte på byen, og var ofte på fester med yngre folk, til tross for at aldersforskjellen var stor.

Sa nei

På den madrassen ble Sara voldtatt for første gang. Hun sa nei gjentatte ganger, fra hun ble løftet opp fra sofaen og hele tiden under voldtekten. Hun kjempet imot, men ble holdt nede av mannen.

– Han trykket meg ned sånn, sier Sara, og presser med sine egne hender på knærne for å illustrere.

Hun husker den dag i dag alle detaljene fra den natta. Hun husker hva hun følte og tenkte, og hun husker hvor sjokkert hun var. Følelsen av sjokk - «skjer dette virkelig meg?» - overstyrte redselsfølelsen.

– Man får ikke tid til å være redd. Alt jeg tenkte på var å komme meg unna.

På et vis følte Sara at hun fikk superkrefter, og klarte til slutt å komme seg løs. Men nachspielet var på et sted et stykke unna huset hennes, og hun måtte vente der sammen med overgriperen til skyssen kom.

– På et tidspunkt prata jeg med han mens jeg venta på skyss, og da gikk det opp for meg hva han hadde gjort. Jeg sa det til han: «du voldtok meg!». Jeg sa det rett ut, sier hun.

– Jeg opplevde da at han ikke benektet at det hadde skjedd, men at han bare bagatelliserte det.

«Sara» er i dag i midten av 30-årene, og kommer fra et sted i Vesterålen. Hun ønsker ikke å stå fram med sitt egentlige navn, men VOL kjenner hennes identitet. Hun har i mange år båret på en rekke vonde opplevelser, men ønsker nå å fortelle sin historie, i håp om at det kan hjelpe andre.

– En helt vanlig mann

Hun tror at mannen på det tidspunktet trodde at Sara var interessert.

– Jeg vet ikke. Jeg var en glad, utadvendt jente som hadde drukket alkohol. Da kan man sikkert mistolkes for å ville mer enn man egentlig vil. Men jeg var ikke en løssluppen person, det har jeg aldri vært.

Og nettopp dette er et av de poengene Sara understreker i intervjuet:

– Uansett hva jenta har gjort i forkant, så er det en voldtekt når det ikke er med samtykke. Hun trenger ikke å kjempe fysisk en gang, det holder at hun sier nei.

Det som føltes spesielt for Sara etter overgrepet, var at det var en voksen mann som hadde utført det. En helt vanlig mann, som «alle» vet hvem er, som er faren til noen hun kjente.

– Det kan være grunnen til at jeg ikke klarte å ta faresignalene ordentlig innover meg. Han var en helt vanlig mann i bygda, sier hun.

– Var det noen gang noen som syntes at det var rart at han ofte var på fester med yngre folk, han som var så mye eldre?

– Nei, ikke som jeg merket. Folk brydde seg ikke så mye om det. Han brukte å være mye ute, sier Sara.

Da Sara kom hjem fra festen etter voldtekten så hun tomt ut av vinduet på rommet sitt.

– Det var så rart. Jeg var i sjokk over at noe sånt kunne skje meg.

Trygghetsfølelsen i bygda

Hun ble ikke særlig redd mannen etter hendelsen, og har i årene som har gått etter overgrepet spurt seg selv mange ganger om hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Hun tror det kan ha noe med at hun kjente mannen, og at han var en voksen mann, noens far og rollemodell.

– Noen mener at man skal bli livredd, eller ikke tørre å gå ut. Det er mange forutinntatte meninger om hvordan man skal reagere. Men det kan være mange årsaker til at man ikke blir nok skremt. Selv har jeg ikke svarene, og det kan være vanskelig å forstå. Samtidig er overgrepet det samme uavhengig av hvordan offeret reagerer, sier Sara.

For Sara er det viktig å presisere at det er ikke alle som vet hva de skal føle etter et overgrep, men at det uansett er et grovt overtramp, uansett hvem som gjør det og hvordan offeret føler seg etterpå.

Hun tror selv at trygghetsfølelsen i små samfunn kan være noe av grunnen til at hun ikke ble nok skremt.

– Det er så trygt her. Og så tenker man at dette skjer jo ikke igjen. Det har kanskje med kulturen å gjøre. Her kjenner alle sammen alle, sier hun.

To sovevoldtekter

To ganger skulle Sara bli voldtatt på fest etter at hun hadde sovnet. En gang ble hun voldtatt av en klassekamerat.

– Det var en jeg hadde kjent lenge. Jeg sov på en sofa, og våknet av at han hadde kledd av meg, lå oppå meg, og var i gang med samleie, sier Sara.

Den gangen klarte hun nesten ikke å røre seg, eller prate. Hun mistenker at hun kan ha blitt dopet ned i forkant, men vet ingenting sikkert.

– Det var en del snakk om såkalt voldtektsdop på fest den gangen. Jeg vet ikke om det er det som har skjedd meg, men man blir jo ikke sånn som jeg var da om man bare har drukket, sier hun.

Hun klarte ikke å våkne ordentlig under voldtekten, og våknet først tidlig på morgenen. Da lå det andre festdeltakere, inkludert klassekameraten, i rommet og sov.

– Skjørtet og strømpebuksa mi var da enda trukket ned, og han som gjorde dette sov på gulvet. Hva er det som feiler folk? sier Sara.

Da hun møtte klassekameraten på et utested noen helger senere, beklaget han.

– Han sa unnskyld og var så oppriktig og lei seg. Det var ikke så vanskelig å tilgi han. Men hvorfor anmeldte jeg ikke? spør Sara seg selv.

Det samme skjedde én gang til en tid senere, nå av en bekjent. Hun overnattet hos en annen venn, og trodde at alt var trygt. Midt på natta våknet hun av at mannen var i gang med å voldta henne.

– Han fjernet seg da jeg spurte hva han drev med. Da jeg konfronterte han med dette noen dager senere, svarte han at han ikke husket. Men etter gliset hans å dømme, huska han godt. Det hele ble bagatellisert. Igjen.

Overgrep i forhold

Senere opplevde Sara overgrep fra tre partnere. Kjærester og samboere. Noen har brukt vold mot henne, i tillegg til å forgripe seg seksuelt. Hun opplevde alle mennene som forskjellige. Én innrømte at han hadde problemer, mens en annen ville ikke innse at oppførselen hans ikke var akseptabel.

Den siste av samboerne sine anmeldte hun, og han sitter i dag i fengsel etter å ha blitt dømt for forholdet.

– Hva er det jeg gjør feil, siden de bruker vold? Jeg har jo ikke visst at disse personene var sånn, sier Sara.

Hun tror selv at mennene har sett en omsorg i henne.

– Om de har brukt vold mot meg, har jeg tenkt: «stakkars mann, så vondt han må ha det som gjør sånt». Opplevelsene har kanskje ikke vært avskrekkende nok til at jeg har gått ifra dem.

– Klarte du å se hvor alvorlig det er?

– Jeg skjønner at det er alvorlig. Når man er i den bobla, klarer man å se hva som er rett og galt, men ikke når man burde si stopp. Man tøyer grensene, for man håper at det skal bli bedre. Noen bryter ut av et forhold med en gang de har opplevd vold. Det hadde jeg gjort i dag, for nå har jeg opplevd nok.

Kjenner på skammen

Sara har kjent mye på skam i forbindelse med overgrepene. Hun var for flau til å fortelle foreldrene sine om det.

Hun betrodde seg til den ene samboeren.

– Han sa da til meg: «Hvis du opplever flere overgrep, er du søppel for meg». Det er klart det sårer. Dette er ikke sånt du sier til en du er glad i. Når jeg nå lar kroppen kjenne etter, tenker jeg selv at jeg er søppel.

Selv har hun blandede følelser når det gjelder å dele sin historie.

– På ett vis føler jeg meg friere når jeg deler, mens på et annet vis synes jeg det er ekkelt. Jeg vil ikke at noen skal vite at jeg har opplevd disse tingene, fordi jeg føler at folk ser ekkelt på meg. Kroppen føles som søppel. Jeg vet jo at den ikke er det, men det føles litt sånn i blant. Jeg er redd for at andre skal se det også.

Hun er redd for bygdedyret. For at folk skal prate om henne på gaten, og for hva andre vil tenke om henne. Selv om hun er klar over at hun ikke har noe skyld i forholdene, kjenner hun på skam. Det gjør fortsatt svært vondt for henne den dag i dag. Hun er ikke i arbeidslivet i dag.

– Det er så viktig å snakke med noen, og ikke bare la slike episoder gå videre.

Sara har tidligere fortalt noen venner om hva hun har opplevd, og har da blant annet vært borti at noen ikke har trodd på henne.

– Det er helt for jævlig.

Trenger tydelig informasjon

Hun ønsker enda tydeligere informasjon om hvor man kan henvende seg dersom man har blitt utsatt for overgrep, og om hvor man kan finne noen å prate med.

– Vi trenger plasser som er godt synlige, hvor man kan søke hjelp. Ikke alle tenker at de skal gå til legen, sier Sara, som mener at informasjonen må være så tydelig og kjent hos folk at de husker på det også i en krisesituasjon.

– For eksempel kunne krisesenteret i Vesterålen ha vært mer synlig. Jeg har vært der selv, og anbefaler folk å kontakte dem i sånne saker. Men det er nok mange som ikke vet at det eksisterer. De har døgnbemannet telefon, så man må ikke nødvendigvis møte opp der.

– Man må anmelde

Selv om Sara selv har anmeldt kun ett av overgrepene, er hennes oppfordring klar: man må anmelde. Selv turte hun ikke, selv om hun følte et behov for det.

– Jeg kjenner mer og mer på urettferdigheta av at jeg ikke anmeldte, men jeg var så ung og uerfaren. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier hun, og legger til:

– Jeg ønsket at noen skulle vite og at han skulle bli tatt. Men jeg var samtidig redd for hva familien hans ville si, og hva min familie ville si om meg.

Sara mener at foreldre må snakke med barna sine om grensesetting fra tidlig av.

– Gi ungene selvverd, fortell dem at de har betydning, ikke la dem trykkes ned. Dårlig selvtillit på enkelte områder kan gjøre at det blir vanskeligere å stå opp for seg selv i en voldssak også, sier hun.

– Bryt ned fordommer, gi kunnskap og vær bevisst. Det tror jeg kan hjelpe.