Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) legger til grunn en endret sikkerhetspolitisk situasjon begrunnet i et mer aggressivt, uforutsigbart og selvhevdet Russland. Samtidig har Russland utviklet presisjonsvåpen og en evne til å anvende disse i kompliserte operasjoner.

Disse faktorene tilsier blant annet, ifølge regjeringen, en ”kraftsamling” på Evenes. Det viktigste fagmilitære argumentet er at kapasitetene som er ønsket samlet på Evenes og omegn skal beskyttes av det LTP beskriver som et langtrekkende luftvern. Det er riktig at Forsvaret tilpasses den teknologiske utviklingen for å møte aktuelle trusler, imidlertid er det all grunn til å stille spørsmål med hvordan regjeringen har valgt å møte denne utfordringen.

En masteroppgave utarbeidet i 2015 av Ørjan Askvik ved Forsvarets Høgskole beskriver på en meget god måte hvordan presisjonsvåpen har revolusjonert krigføringen. Under Gulfkrigen i 1991 fikk verden via CNN se hvilke kapasitet presisjonsvåpen i form av kryssermissiler og laser/GPS styrte bomber utgjør.

Innenfor sikkerhetspolitisk tenkning er det flere, deriblant Paul H. Nitze, som mener at stater med presisjonsvåpen besitter en strategisk fordel som på flere måter kan sammenlignes med atomvåpen. Den store fordelen med konvensjonelle presisjonsvåpen er at de kan anvendes i strid uten de eskalerende og katastrofale konsekvensene atomvåpen fører med seg. Terskelen for å anvende presisjonsvåpen er derfor lav.

I en eskaleringsfase der en væpnet konflikt er et reelt utfall, vil den parten som besitter presisjonsvåpen ha åpenbare strategiske og taktiske fordeler. Den strategiske fordelen er at en stat med presisjonsvåpen, på grunn av sine militære kapasiteter, kan påvirke sin motpart til å inngå kompromisser den ellers ikke ville inngå dersom trusselen fra motpartens våpensystemer ikke eksisterte. Den taktiske fordelen er at man gjennom et overraskelsesangrep kan ta ut en motstanders viktige kapasiteter, samt evne til å motta allierte forsterkninger og dermed betydelig svekke motstanderens militære kapasiteter allerede i konfliktens innledende fase.

Det som er beskrevet ovenfor, er kort forklart årsaken til at regjeringen ønsker å styrke luftvernet. Dette er for så vidt et riktig skritt, men med viktige forbehold. Et effektivt mottiltak til presisjonsvåpen kan deles i to kategorier; aktiv og passiv beskyttelse. Aktiv beskyttelse består av et luftvern med radarsystem, kontroll og varsling og missiler/artilleri. Passiv beskyttelse består av flere momenter som skal beskytte kapasitetene på bakken dersom det aktive mottiltaket svikter. For kampfly er dette armerte sheltre, splintsikre oppstillingsplasser og en spredning av kapasitetene (både på flyplassområdet og fordelt ved flere flystasjoner).

LTP legger betydelig vekt på luftvern. Militærfaglig er luftvern faktisk et bærende argument for å legge ned Andøya flystasjon og flytte de maritime patruljeflyene til Evenes. LTP gjør rede for et langtrekkende luftvern uten en nærmere beskrivelse av dens kapasitet eller kostnadsramme. Forsvarsdepartementet kan heller ikke vise til et konkret prosjekt på anskaffelse av langtrekkende luftvern.

Det er meget betenkelig at et bærende argument for å legge ned Andøya flystasjon og flytte de maritime patruljeflyene ikke er grundig utredet, men bygger på forutsetninger om et fremtidig luftvernsystem. Regjeringen har presentert et kart som viser hvilke områder et tenkt luftvern skal beskytte. Det viser også hvilke områder som faller utenfor. Merkelig nok faller Sverige innenfor store deler av området som det tenkte luftvernet skal beskytte.

Poenget med dette er at siden Forsvarsdepartementet ikke har igangsatt et prosjekt på anskaffelse av luftvern, så mangler det konkrete kunnskaper omkring hvor stor den reelle luftvernparaplyen er. Det bærende militærfaglige argumentet om å legge ned Andøya flystasjon er i realiteten basert på stor usikkerhet. Dette håper undertegnede at våre nordnorske politikere, støttepartiene og opposisjonspartiene til regjeringen forstår.

Aktiv beskyttelse, luftvern, er en mobil kapasitet som innenfor meget kort tid kan flyttes og utvides for å beskytte større områder. Det er også en kapasitet som NATO kan og vil bidra med i forbindelse med styrkeoppbygging. Det som imidlertid ikke er mobilt er det som betegnes passiv beskyttelse; armerte kampflysheltre, splintsikre oppstillingsplasser og en generell spredning av kapasiteter.

Regjeringens forslag om å legge ned Andøya flystasjon bør leses og vurderes ekstra nøye av politikere og andre beslutningstakere som er tilhengere av en aktiv nordområdepolitikk. Undertegnedes budskap er at Langtidsplanens ensidige satsning på Evenes på bekostning av Andøya er en betydelig reduksjon av forsvarsevne i Nord-Norge.

Dersom Evenes velges som ”enebase” vil alle kapasiteter samles innenfor et meget begrenset område og på en flystasjon som har en rullebane. Selv om denne flystasjonen er beskyttet med luftvern er terrenget rundt Evenes av en slik art at kryssermissiler kan maskere sin ferd mot målet. Gjennom fjorder, høye fjell og et utstrakt dalføre vil luftvern ha store utfordringer med å beskytte Evenes ved et omfattende angrep med kryssermissiler.

Det er derfor nødvendig med flere baser i Nord-Norge som kan ta imot allierte flyforsterkninger og gjennomføre høyintensitetsoperasjoner; både gjennom avskrekking og væpnede operasjoner. En kombinasjon med Andøya, Evenes og Bardufoss flystasjon er nødvendig for å tilfredsstille totalkonseptet luftvern, styrkeoppbygging og militære flyoperasjoner i Nord-Norge.

Evenes er og forblir en viktig flystasjon for å motta allierte forsterkninger. Regjeringens forslag om å styrke denne flystasjonen med beredskapsfly (QRA) og luftvern er i denne sammenheng et forståelig grep. Imidlertid er regjeringens beslutning om å flytte de maritime patruljeflyene fra Andøya til Evenes, med de negative operative og økonomiske konsekvensene dette medfører, et feilgrep. I et nordnorsk perspektiv handler dette også om hvilke kapasitet Andøya flystasjon besitter for å motta allierte kampflyforsterkninger. Det ”usenkelige hangarskipet” Andøya må bestå dersom Nord-Norge også i fremtiden skal kunne motta og operere betydelige allierte flystyrker i krisetider.

Innenfor totalkonseptet luftvern, har Andøya flystasjon enorme fortrinn som ikke er beskrevet i LTP. I motsetning til Evenes, tilfredsstiller Andøya flystasjon alle kriteriene for passiv beskyttelse. Innenfor flystasjonen er det stor spredning av armerte jagerflysheltre og splintsikre oppstillingsplasser. Disse er til og med gruppert i to ulike områder på flystasjonen.  Dette medfører, naturligvis, at alle funksjoner som kreves for å støtte kampflyoperasjoner har en mye større spredning enn på Evenes der alt er gruppert innenfor et begrenset område sør for den sivile flyterminalen. Dette er et viktig moment at en motpart må anvende et betydelig høyere antall presisjonsvåpen for å uskadeliggjøre infrastrukturen på Andøya flystasjon sammenlignet med Evenes.

Andøya flystasjon har to rullebaner og en fullverdig nødrullebane, eller de facto tre rullebaner som kan betjene kampfly. Andøya har mye større robusthet og tåler mer ”juling” enn noen annen militær flystasjon i Norge.

Når en studerer terrenget ved Andøya flystasjon oppdager man at innkommende kryssermissiler har svært lite terreng å maskere sin ferd på. Årsaken til dette er at flystasjonen ligger, som LTP beskriver, ”i havgapet”. Dette havgapet er imidlertid en stor taktisk fordel for et luftvernsystem.

Andøya flystasjon kan også bidra meget positivt til styrkeproduksjon innen luftvern siden Andøya Test Center (ATC) driver sin viktige virksomhet side ved side av flystasjonen. ATC besitter avansert utstyr og har kontroll over et skytefelt som er helt unikt i NATO sammenheng. Merkelig nok vurderer ikke LTP hvordan Forsvaret vil få en operativ gevinst ved å styrkeprodusere i samarbeid med ATC.

Denne artikkelen har ikke til hensikt å sette Andøya flystasjon og Evenes flystasjon opp mot hverandre. Artikkelen er ment å beskrive hvorfor det, særlig i presisjonsvåpnenes alder, er viktig å bevare begge. For å styrke vår evne til å motstå trusselen som presisjonsvåpen representerer er det nødvendig med aktiv og passiv beskyttelse. Regjeringens forslag om å legge ned Andøya flystasjon er en betydelig svekkelse av den passive beskyttelsen som våre NATO allierte krever for å gjennomføre styrkeoppbygging og operasjoner i Nord-Norge. Det er etter min mening merkelig at regjeringen ønsker å gjennomføre et slikt dramatisk tiltak før man i det hele tatt har vurdert kapasitet og kostnader på et fremtidig langtrekkende luftvern.

Det er på det rene at en nedleggelse av Andøya flystasjon, helt uavhengig av Evenes og Bardufoss flystasjon, er en betydelig svekkelse av Nord-Norges evne til å motta og operere allierte flyforsterkninger. Bodø Hovedflystasjon er som kjent allerede besluttet nedlagt.

Det vil være rimelig å anta at det er Luftforsvarsstaben som produserer fagmilitære rapporter og forslag til Forsvarssjefen, Forsvarsdepartementet og regjeringen. Generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL) holdt et foredrag i 2015 ved Oslo Militære Samfund. Der la han stor vekt på Rygge flystasjon (i Østfold), og dens fremtidige rolle og kapasitet til å støtte allierte luftoperasjoner i Nord-Norge. GIL presenterte i sin tale sterke argumenter for å sterkt redusere Luftforsvarets basestruktur i Nord-Norge med en påfølgende styrking av Rygge flystasjon. Tiden der allierte måtte baseres i Nord-Norge for å operere effektiv i nordområdene er slutt, påpekte han. Mitt spørsmål er om våre nordnorske politikere er enig i dette utsagnet fra GIL?

Eksisterer det et tverrpolitisk konsensus ved at Nord-Norges kapasitet til å motta allierte flyforsterkninger samt å drive intensive kampflyoperasjoner skal svekkes med opptil 70 % når Bodø Hovedflystasjon og eventuelt Andøya flystasjon legges ned? Jeg kan vanskelig tenke meg dette. Imidlertid er det dette som er i ferd med å skje.

Med dette som bakgrunn kan man, i et nordnorsk perspektiv, vanskelig ha en annen mening enn at Andøya, Evenes og Bardufoss flystasjon skal bestå i Forsvarets operative struktur. Det er kun med en slik struktur at en troverdig alliert styrkeoppbygging kan gjennomføres i Nord-Norge uten å være avhengig av støtte fra en annen flystasjon lengst sør i landet.

For at Nord-Norge skal ha en troverdig rolle i fremtiden er det nødvendig at det eksisterer en troverdig basestruktur som kan ta imot allierte luftforsterkninger; Andøya og Bardufoss må derfor videreføres med den aktiviteten de har per i dag, og Evenes kan styrkes med beredskapsfly og som en alliert forsterkningsbase.

Yngve Laukslett, leder Andøy Høyre