Det sier prosjektleder Ketil Gjølme Andersen om utstillingen Grossraum, som ble åpnet av Thorvald Stoltenberg på Teknisk Museum i Oslo i midten av februar. Museet satser stort på å belyse hvordan Norge ble del av et økonomisk system basert på utenlandske tvangsarbeidere og krigsfanger.

Hitler var klar over Andøya

Prosjektlederen sitter på huk på et relieff av Norgeskartet på Teknisk Museum i Oslo og peker på Andøya:

– I våre arkiv dukker Andøya opp i referatene fra Albert Speers møter med Hitler i 1942. Det dokumenterer at Hitler var fullt klar over Andøyas strategiske plassering for overvåking av skipstrafikken til og fra Kirkenes og innseilingen til Narvik. I 1942 sto tyskerne fast i øst. Norge ble dermed langt viktigere enn før. For å sikre kysten fra Spania til Murmanskfronten, satset Hitler på en gigantisk Atlantershavsvoll, og Andøya ble en del av Festung Norwegen.

Også Hitlers plan om en 1200 kilometer polar jernbane langs kysten fra Mo i Rana til Kirkenes, krevde kolossale mengder metall, transporttjenester, maskiner, og sist men ikke minst, arbeidskraft. Det er hovedårsaken til at 130 000 tvangsarbeidere og krigsfanger ble overført til Norge. Og noen kom til Andøya, der det skulle bygges alt fra kanoner og skyttergraver til radarer med peileutstyr.

Nazistisk tvangsøkonomi

I 1942 kom den tyske, halvmilitære organisasjonen Todt (OT) til Andøya.

– Rustingsminister Fritz Todt ledet først organisasjonen, senere rustningsminister Albert Speer. De mottok ordrer fra Hitler. Todt bygget ikke selv, men administrerte sivile firmaer fra Østerrike og Tyskland og krigsfanger fra Øst-Europa, særlig Sovjet. Todt samarbeidet med norske private og statlige firmaer, deriblant NSB og Statens Vegvesen. Mange startet mindre byggefirmaer som håvet inn profitt på leveranser til tyskerne. Gjølme Andersen understreker at på denne måten ble Norge en del av en nazistisk tvangsøkonomi:

17.000 døde krigsfanger

– Verdt å merke seg er at krigsfangene som ble tvunget til hardt arbeid, ble stygt mishandlet av tyskerne i Norge. 17.000 døde. Sivile nordmenn som jobbet på tyske anlegg, ble som regel relativt godt behandlet. Særlig i begynnelsen av krigen var det gode penger å tjene.

Timelønnen kunne være 3 – 4 ganger høyere enn vanlig. Det bekrefter Sander Pettersen i sin historie om tyskarbeid på Bardufoss:

– Vi sov i varme brakker, fikk nok mat og så mye melk vi ville ha og sild, forteller Sander Pettersen i Rigmor Anna Davas lydbok «Tyskertan og vi».

Sander på tyskerarbeid

Faren tok han med til Bardufoss på tyskerarbeid da han var 15 år.

– Folk dro i flokk og følge fra Andøya til Bardufoss. Hadde ikke vi kommet på tyskerarbeid, hadde vi sultet i hjel. På det meste var det 5000 sivile arbeidere på Bardufoss og flere hundre russefanger. Det gjorde sterkt inntrykk på Sander å se tyskerne kaste tørre brødskalker til russefangene som om de var dyr.

Han husker spesielt en gang tyskerne kom marsjerende foran russefangene som bar en død kamerat mellom seg på en stang og sang monotont. At fangene også var nevenyttige, viser utstilte leker og tobakksbokser utskåret i tre, som fangene prøvde å bytte mot mat.

Utstillingsåpning

På åpningen den 16. februar så om lag 200 personer utstillingen, deriblant Aage Ulltvedt og Sissel Østberg som var lærere på Andenes tidlig på 80-tallet. Og de var ikke alene om lytte på «Tyskertan og vi», der også Alvhild Norheim forteller om todtene familien hennes hadde kontakt med under og etter krigen: De viste seg å være fra Østerrike, deriblant en fiolinist, utdannet fra konservatoriet i Wien. De var ikke tyskere eller nazister, men arbeidsfolk.

Ikke alle var nazister

Ifølge prosjektlederen kunne det være vanskelig å skille mellom tyske nazister og sivile som jobbet for Todt. Slett ikke alle todter var nazister.

– Utstillingens mål er ikke å moralisere og fordømme, men å gjenspeile og nyansere en kompleks og utfordrende situasjon. På nordspissen av Andøya var det langt flere tyskere og tvangsarbeidere enn fastboende. Dillemaene handler blant annet om hva kunne man tillate seg å handle med uten å være kollaboratør. Kanskje er det greit å selge brød og fisk? Men hva med piggtråd til fangeleirer? Utleie av båter til transport av krigsutstyr?

Står oppe i ett år

Spørsmålene blir hengende i lufta, når prosjektlederen smyger seg gjennom flere lag av chiffongslør der krigsfangeansikter er prosjektert tett i tett. Virkningsfullt, raffinert, informativt og talende som resten av utstillingen. Grossraum blir på Teknisk Museum et år og er vel verd et besøk, også for andværinger på Oslo-besøk.