Teksten, som er skrevet av Atle Hagtun, sto først på trykk i Andøypostens spalte «På en fredag» 16. juni. Hagtun er tidligere redaktør i avisen, og har også vært prosjektleder og daglig leder for Hvalsafari AS.

Bård var og er jo normalt en troverdig person, og etter en vantro første reaksjon og mange spørsmål, kunne han fortelle oss at han kom rett fra et seminar på Hotel Andrikken, der det var redegjort for saken.

Ikke nok med det, det var foretatt en prøvetur med en gjestende båt, kalt «Old Bi». Der var det observert flere hvalarter på turen, så dette var ingen spøk. Jeg husker jeg tenkte: Hvordan er dette mulig? Her har Andøy-fiskere vært på havet i årevis, og ingen i redaksjonen hadde hørt om at noen hadde snakket om hvaler.

I år er det altså 30 år siden, minnet Andøyposten meg på, før deadline for denne spalten. Uten å ha tid til noe research, får jeg mimre litt på husken.

Prosjektleder på deltid

Andøyposten var av en eller annen grunn ikke informert om, eller invitert til seminaret, men jeg skrev en nyhet om saken i første avis. Lite ante jeg den dagen, eller det året, at jeg selv skulle bli så involvert i det hele. For meg startet det året etter. Da søkte Vesterålen Reiselivslag etter en deltids prosjektleder for «Hvalsafariprosjektet i Lofoten og Vesterålen», som skulle gjennomføre en prøvesesong sommeren 1988.

På det tidspunkt hadde jeg vært i Andøyposten i nesten et tiår. Ganske slitsomt i starten, med aviskrigen som varte altfor lenge. Annonsen fra reiselivslaget falt sammen med et arbeid for å starte Andøy Næringsforening. Jeg hadde gode folk i redaksjonen, og kunne nøye meg med å være daglig leder i Andøyposten. I sum kunne det bli en stilling, og Andøykontoret ble til som en plattform for ulike prosjekter. Solveig Gjendem ble etter hvert med som kontorfullmektig.

Æres den som bør

Æren for at hvalsafari kom i gang skal tillegges «Center för studier av valar och delfiner» (CSVD) - en gjeng svensker, dansker, en finne og en nordmann. De hadde over litt tid studert hvor i Norge det var mulig å finne hvaler som kunne nås på overkommelig avstand og med en viss sikkerhet. Lofoten ble finkjemmet, men spekkhoggerne der var for uforutsigbare.

Først da «Old Bi» - eid av fotografen Mic Calvert - kom utenfor Bleik og Andenes, ble det klaff. Her var spermhvalhannene stabile gjester om sommeren. I tillegg kunne delfiner, vågehval og spekkhoggere dukke opp fra tid til annen. Hvalturisme var kjent fra andre deler av verden, blant annet Cape Cod utenfor Boston i USA. Derfra hentet CSVD Al Avellar, som hadde tjent gode penger på hvalturister utenfor Provincetown. Han var hovedtrekkplasteret som ga seminaret troverdighet.

Alternativ til hvalfangsten

CSVD var sponset av WWF, som nok så et motiv i å engasjere hvalfangere til å bringe turister til hvalene, i stedet for å bruke harpunen. For oss i Andøy handlet det bare om å ta en unik mulighet i reiselivssammenheng, men småkvalfangerlaget, med Steinar Bastesen i spissen, lot oss ikke helt i fred. Jeg hadde et par heftige debatter på NRK, Nordland med han.

Siden møtte han igjen på Stortinget, der vi en tid hadde kontor ved siden av hverandre, og var gode busser.

Hvalfanger Ragnvald

Besøket fra Prins Philip i spissen for det internasjonale styret i WWF i 1992, tilspisset jo dette ytterligere, siden Gro Harlem Brundtland fant tiden inne til å erklære norsk hvalfangst for gjenåpnet akkurat mens prinsen og følge var på Andenes. Jeg satt på kontoret på Hvalsenteret og så på det enorme presseoppløpet rundt han ute på plassen. Men Hvalsafari lot oss ikke trekke inn i den saken.

1987 var altså starten på det hele. Vesterålen Reiselivslag med Atle Kanstad i spissen tok tak i det, og ble eier av prøveprosjektet, som jeg fikk ansvaret for å lede fra vinteren 1988. Fra samme år ble hvalfangeren Ragnvald Dahl fra Svolvær engasjert med båten Kromhout. Den brant ved kai på Andenes i 1992.

Ildsjeler

I CSVD var det to grupper – biologene – som ble guider og knyttet forskningsprosjekter til det hele, og utstillingsfolkene, som først laget et provisorisk hvalsenter i ”Posthuset”, der det senere ble ungdomsklubb, nedenfor Kiilgården. Det var dit jeg fulgte kronprinsesse Sonja på omvisning, etter en kommunal middag på Mat og Vinhuset. Hun kom til Andenes for å åpne Drømmekvinneprosjektet, og plantet et tre for Røde Kors, om jeg husker rett. Dernest fikk vi presentere hvalsafariprosjektet for henne.

CSVD-folkene fikk ikke mye betalt, men var ildsjeler som la grunnen for det som er blitt reiselivseventyret i Andøy. Det skal de ha stor takk for. Vi fikk konseptet servert på et fat, og kunne organisere det hele derfra.

Det ble jo en ganske vellykket prøvesesong i 1988, tross kort tid på markedsføring og planlegging. Fra 1989 ble Hvalsafari AS etablert. Det er en annen del av historien.