Andenesværingen fikk beskjeden om at hun skal gå på et prestisjetungt college i London den 15. februar. I gjennomsnitt søker 2.000-3.000 personer på skuespillerlinja hvert år, og bare 25 av dem kommer inn.

– Jeg kom gjennom et nåløye jeg trodde jeg måtte bruke flere år på å nå. Det var så rart fordi jeg hadde utrolig mange «B-planer» som jeg var klar til å følge. Så endte jeg med å oppnå «plan A», og det er jo «helt sykt». Jeg er dritfornøyd.

Opptaksprøven

Anna har vært på opptaksprøver til flere skoler i år. Det som skilte seg ut ved Rose Bruford College of Arts, var regien på audition (prøvene). Da hun søkte på samme college året før, hadde hun opptaksprøve i London, men i år fikk hun muligheten til å gjøre det i Norge.

– For meg har det alltid vært vanskelig å gjøre monologer, som Shakespeare. Som 22-åring er det ikke lett å relatere seg til stykkene, og derfor blir det vanskelig å spille og å finne motivasjonen som gjør at jeg får det ordentlig til. De som hadde opptaksprøvene til «Rose» virket genuint interessert i å få fram det jeg hadde i meg, og i at jeg skulle få det til. På grunn av dette gikk det mye bedre enn tidligere. Jeg fikk kontakt med dem på en annen måte, enn jeg fikk med andre.

På grunn av audition-kurs visste Anna hva de så etter.

– De ser etter rare folk som klarer å dumme seg ut, og som ikke tenker så mye på hvordan de tar seg ut. En har bare én sjanse. Da må en bare «peise på» og være seg selv. Oppgavene vi gjorde kan en tenke seg til er snodige, men de ble veldig artige fordi jeg fikk gjøre det som falt meg inn.

Prestisjedrømmen

– Det er nesten trist for nå føler jeg at det har blitt dagligdags. Men så tenker jeg ett år tilbake. Da var jeg frustrert. Jeg visste akkurat hva jeg ville, men det er så vanskelig å komme inn. Jeg skammer meg over hvor rolig jeg er, men jeg synes enda det er «helt sykt» og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være her. Når jeg ser tilbake tenker jeg bare WOW!

Anna fikk beskjeden om at hun hadde kommet inn tre dager etter opptaksprøven.

– Det var mye følelser; gauling, fliring og helt surrealistisk.

– Det var England jeg ville dra til helt fra starten. Jeg har alltid hatt en «greie» for den måten å tre fram på; Den klassiske banen, dramaskole, lære av det beste etter en lang tradisjon, det å få lov til å holde på med dette hver dag og i tillegg lære mer om den internasjonale «industrien»....

Anna innrømmer at det er en vanskelig å komme inn i, men at det er flere muligheter internasjonalt.

– Det er et større marked, hardere «kamp om beinet». Men på denne måten får jeg utforsket flere sider ved drama og skuespill. Drømmen er å kunne leve av det på fulltid , uten en kaféjobb på siden. Selv om jeg er forberedt på det òg.