Det har gått fort i svingene den siste tida for den nye fysioterapeuten på Vesterålen idrettsklinikk. Vikaren er nå på plass, og dermed kan det bli mindre venteliste for å komme til fysikalsk behandling og manuellterapi.

I oppfyllelse

– Det har vært litt venteliste for pasienter, ettersom en fysioterapeut er ute i langtidssykemelding, sier Charlotte Taanevig, som har tatt fatt og ringt rundt til pasienter som nå får komme til behandling.

Hun startet i jobben mandag, og etter den første uka på Andenes, trives hun godt.

– Alt har gått ganske fort, jeg ble egentlig litt kastet uti det, ler Charlotte, som fredag for to uker siden var i kontakt med Andøy kommunes koordinator av fysioterapi-tilbudet.

Da Tannevig hadde fått fortalt om seg selv og hvem hun var, så var neste spørsmål: Når tid kan du begynne?

– Jeg fikk ordnet meg med bil lørdag, leiligheten kom i boks søndag, og torsdag i forrige uke satte jeg meg i bilen og kjørte oppover. Ting har gått ganske fort, ler hun.

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg her i livet, for plutselig slår det til.

– Det beste med dette er at for ei stund siden snakket jeg med noen venner, og sa at nå som jeg er kommet tilbake til Norge, kunne jeg godt tenke meg å flytte nordover. Fordi det hadde vært litt kjekt. Nesten utrolig å få akkurat det man ønsket seg, smiler hun.

Utdannet manuell-terapeaut

Taanevig kommer fra Farsund, og fra Listalandet er hun godt vant med både flatt landskap og vind fra nordvest. Hun har bodd på Farsund den siste måneden, etter å ha returnert fra et 2,5 års langt opphold i Queensland, Australia.

– Jeg bodde i Bristol i Queensland, og det har vært helt fantastisk. De er ganske strenge når det gjelder visum der, og i utgangspunktet skulle jeg hjem nå, sier hun.

Siden 2011 har hun studert og jobbet i Australia, turnusåret sitt var hun ferdig med i 2012.

– Før den tid har jeg jobbet i Stavanger og på Jæren i et par år. Så kom jeg på den geniale idéen at jeg ville bli manuell-terapeut. da angret jeg på at jeg ikke tok utvekslingsår i løpet av bachelorgraden, men fant ut at jeg like godt kunne gjøre det på masternivået i stedet. Da ble det til at jeg studerte manuellterapi i Australia fram til 2015, sier hun.

Etter endt utdannelse har hun også i Australia arbeidet ved en privatklinikk.

– Å komme tilbake til Norge var litt av et sjokk fordi alt er så gammeldags i Australia, der holder de ennå fast på papirjournaler, og internett har de ingen tiltro til. Det er utrolig gammeldags der, her i Norge er alt så teknologisk, det er en stor overgang. Og ganske herlig, ler hun.

Tar doktorgraden

Charlotte Taanevig har master i manuellterapi i tillegg til å være fysioterapeut. Nå tar hun det siste veiledningsåret i Norge som hun må ha for å ha tittelen manuellterapeaut. Og hun har tenkt seg høyere utdanning, på doktorgradsnivå.

– I Australia kom jeg i snakk med ei som var på utkikk etter en doktorgradsstipendiat, og jeg sa jo det kunne jeg jo tenke meg å gjøre, sier Taanevig, som sendte inn sin søknad.

Samme dag som hun startet som vikar i Andøy kommune, kom det epost fra Australia, om ar hun var kommet inn på doktorgrad.

– Så i januar reiser jeg tilbake til Australia for å ta doktorgrad på knær, sier hun.

Kun et par hele Norge har denne formen for spesialisering.

– De fleste jeg vet om har tatt dette i forbindelse med Norges Idrettshøyskole, eller ved Karolinska i Sverige. Det blir litt spesielt å ta dette utenom skandinavia, det er litt spennende, sier Charlotte Taanevig.

– Å kunne få dyrke sine interesser og det man er opptatt av helt spesifikt, blir veldig kjekt, sier hun om doktorgraden.

Sans for raske resultater

Yrket som fysioterapeut og manuellterapeut var noe Charlotte tidlig hadde bestemt seg for.

– Jeg ville ha en jobb der man ikke sitter så mye stille, og kan ha varierte dager. Ideen om yrkesvalget kom tidlig, i forhold til hva jeg synes var gøy, sier hun.

I sitt arbeide får hun sjansen til å hjelpe mange.

– Fasinasjonen ligger også i det at man i dette yrket får noen verktøy som gjør at man kan få endringer ganske kjapt. Jeg bruker manuelle teknikker som er veldig gode på å redusere smerte og gir bedre bevegelighet og som kan gi ganske kjappe resultater, sier hun.

– Jeg synes det er et spennende arbeid, og givende. Og det er alltid kjekt når pasienten reiser seg opp fra benken og sier: Oi, hva var det som skjedde? Det synes jeg er veldig gøy, sier Taanevig.

Fantastisk fint

– Jeg ante egentlig ikke helt hva jeg gikk til, da jeg dro hit. Siden jeg har kjørt fra Farsund har jeg fått sett hele Nordland, og turen oppover hit var fantastisk. Og når jeg da kom opp hit til Vesterålen og Andenes: Wow!

Hun ler og forteller at i det hun åpna døra til leiligheta i Strandgata, som har sjøutsikt, også måtte komme med et spontant utbrudd.

– Det ante meg at det kom til å være fint her, men at det skulle være så fint?! Jeg er helt «blown away», for å si det mildt, sier Taanevig.

Nykomlingen er allerede en god ambassadør for Andøya.

– Jeg har fått to venner fra Australia som kommer hit og besøker meg. Den ene av de er på utveksling i Frankrike, mens den andre på rundreise i Europa, og de skal komme hit på besøk, sier hun.

Fra Australia er hun vant til store geografiske avstander, og en spontan tur til Sortland mandag for å anskaffe en pc som taklet pasientjournal-systemet, synes hun er helt greit.

– Foreldrene mine kommer også på besøk, mamma har alltid hatt Lofoten og Vesterålen nesten øverst på lista over steder hun vil besøke, og nå har hun all mulig grunn til å komme, sier Taanevig.

Et eventyr

I tida framover skal hun gjøre seg kjent rundt om i Andøy.

– Jeg må gjøre meg kjent, sånn at jeg kan være best mulig turguide, ler Charlotte, som allerede har vært på fjellet Røyken, og har sagnomsuste Måtinden som neste på lista.

– Alle sier jeg må gå på Måtinden, og jeg skal gå på forskjellige fjelltopper. Naturen her på øya er utrolig, helt flatt på østsiden, og på andre siden fjellene som går rett opp! Det er kontrastene som gjør det veldig spennende, og det er stas, sier Taanevig.

Og både vind og nordvest skal hun takle med flyvende farger, hun gleder seg faktisk til den første høstormen.

– Jeg ser egentlig på dette litt som et eventyr, sier Charlotte, som er glad over å ha hatt en livssituasjon der hun spontant har kunnet reise rundt i verden.

– Også mens jeg var i Australia flyttet jeg litt rundt og opplevde forskjellige steder, sier hun.

Folket på Andøya er Taanevig allerede begeistra for, hun omtaler pasientene som de beste turguidene, fordi det strømmer på med fjelltips. Også er det noe med lynnet til andværinger, de er et tilbakelent og godlynt folkeslag.

– Folkene på Andøya minner meg veldig om australiere, de har den samme herlige holdninga: Alt går fint. No worries, alt ordner seg. Det føles faktisk litt som hjemme, smiler Taanevig.