Det lyse håret glinser litt ekstra i den karakteristiske høstsola.

Denne strålende september-tirsdagen kan få hvem som helst til å ønske at de kunne skrive seg inn i blad B i mantallet. Blad B er det gjeveste mantallet. Står du der, er du yrkesfisker med alle rettigheter.

Det har blitt stadig færre yrkesfiskere i Andøy. For 30 år siden, i 1984, var det 342 yrkesfiskere i Andøy. Ved utgangen av fjoråret var det 159. I 1983 var det var 34 fiskere som var registrert på blad A. I fjor var det 17, men så sent som i 1994 var det registrert 93 fiskere på blad A. Magnus tilhører en liten elite i Andøy. Han er «licensed to fish».

Alltid likt havet

Ute er det stille. Havet ligger nesten flatt mens Magnus og mannskapet på to setter kursen mot fiskefeltet hvor de har har brukene. Roy Pettersen og Ole-Henrik Nordsveen benytter sjansen til å gå under dekk å hvile litt før arbeidsdagen starter for fullt.

Det lukter rullings og innestengt i «Rikardsson», som er en gammel, men solid båt.

- Jeg har alltid likt å være på havet, sier skipper Magnus.

Han er ikke den som snakker mest. Han er fokusert og målrettet, men et smil ligger aldri langt unna. For han startet drømmen om havet før han begynte på ungdomsskolen. Magnus var ikke av de som så lyst på flere år med skolegang, og allerede i åttendeklasse var han så lei at det var vanskelig å finne motivasjon til å fortsette.

- Men så fikk jeg være i praksis på havet en dag i uka, og det forandret mye. Plutselig var det noe jeg mestret og som ga meg motivasjon, sier nittenåringen fra Dverberg.

Gjennom denne utplassering fikk han ro med nok en innergårding, Magnar Haraldsvik. Båten «Triton» ble en viktig inspirasjon fra unggutten.Allerede da bestemte Magnus seg for at det var egen båt han skulle ha. I dag eier han både «Rikardsson» og «Tobias».

Vante karer

De sier ikke stort. Magnus, Ole-Henrik og Roy gjør som de pleier å gjøre. Seks dager i uka er de ute på havet og drar garn etter garn.

3.000 timer i året går motoren på «Rikardsson», og mannskapet er med. Sola hviler over vindmølla på Kvalnes.

Inne på land er folk på kontorene sine, ungene er i barnehagen og bilene på veien. Måkene er grådige og utålmodige. Livet med egen båt som ligger og venter i havna på Andenes er annerledes enn slik Magnus startet karrieren som fisker.

Pappa

- Først rodde jeg fra Andenes med Bjørn Skagen. Når vi kom i land tok jeg bussen til Dverberg og trakk garnene jeg hadde stående i fjorden, mimrer Magnus.

- Pappa tok fisken i bilen og leverte den på Nordmela, legger han til. Han trekker frem faren som en veldig viktig støtte, og en av årsakene til at han har kommet dit han ville i livet på så kort tid.

- Han hjelper meg med mye, og det er blant annet han som tar seg av å betale ut lønninger og papirarbeidet. Jeg skriver bare under seddelen, flirer han.

Selv omtaler Magnus seg som det motsatte av et skolelys, og han vil helst ha minst mulig med det administrative å gjøre.

- Jeg visste alltid at jeg skulle ha egen båt, men jeg liker ikke så godt å være sjef, sier han.

Å ha mannskap fungerer allikevel godt, og ingen er i tvil om hva de skal gjøre mens garnene sakte trekkes ombord. Først står Magnus og passer på at alt går riktig for seg. Han jobber raskt og effektivt. En etter en løsner de knallrøde uerne fra garnets stramme grep.

- Han er lynrask. Jeg har bare vært med noen måneder, men jeg har ikke sjangse til å holde følge med han, sier Ole-Henrik Nordsveen.

- Jeg klønet mye når jeg først begynte som mannskap. Det går lettere etterhvert, sier Magnus i motiverende ånd til kompisen.

Gullkortet

I september i fjor fikk Magnus Andersen en gledelig nyhet som forandret hans yrkeskarriere.

I likhet med fire andre fiskere fra Vesterålen fikk han tildelt rekrutteringskvote fra staten, som i oversatt betydning betydde grønt lys for at Magnus kunne satse for seg selv.

- Jeg hadde søkt et år tidligere, men da oppfylte jeg ikke alle kriteriene. I fjor gikk det endelig, og for meg var det et gullkort. Nå kan jeg ha med to mann ut, og det betyr at jeg kan fiske på heltid, sier Andersen, og tar opp en brosme fra karet. Nesten uten å se spretter han opp buken og skjærer hodet av fisken i rutinerte bevegelser. Fisken går videre til Ole-Henrik, som fjerner innvollene.

Et av kriteriene for å kunne få rekrutteringskvote er at man må ha fartstid på havet, og ha fisket en viss mengde. For Magnus er talen til de unge som går og kjenner på drømmen om havet og fiskeriet klar:

- Vis at du vil. Gjør som i gamledager og gå ned på kaia og ta kontakt med de forskjellige båtene. Jeg tror at fiskerne, særlig i Andøy, er ute etter å ha noen som brenner for næringa, samtidig som man jobber hardt, sier han. Han synes det er trist å se at det er få unge fiskere i kommunen, og kommer bare på en fire fem ungdommer på hans alder som satser på fiskeri.

- Det er nesten umulig å komme inn om man ikke har litt hjelp og får fartstid. Systemet med rekrutteringskvoter er veldig bra, for det gir unge fiskere store muligheter, sier han.

Prøver seg frem

Selv synes han det er betryggende å ha to ekstra med i båten, og han tror mye handler om å prøve seg frem.

- Jeg lærte mye da jeg rodde med Magnar Haraldsvik og Bjørn Skagen, men jeg kan jo på langt nær alt. Det handler hele tiden om å prøve og feile. Den ene dagen får vi mye fisk en plass, og den neste ikke noe, sier Magnus.

For han var det avgjørende at han fikk kunnskap om fiskerinæringa i tidlig alder. Nå håper han at en fiskerikommune som Andøy kan begynne og rekruttere til næringa allerede i grunnskolen.

- Som ungdom vet man for lite hva det handler om å være fisker. Det må være mer snakk om det for at ungdom skal kunne velge det som yrke, tror Andersen.

Hvis han fikk sjansen til å reise rundt og fortelle ungdom om hvorfor han elsker jobben sin ville han vært ærlig.

- Denne båten går 3000 timer i året, og det vil si at vi alltid er med. Det er jobb seks dager i uken, og gjerne lange dager, men det er verdt hver eneste time, sier nittenåringen.

Bak han har himmelen eksplodert i en lav kveldsol. Det lyse håret får et oransje preg, nesten som uerne som hviler på is under dekk.