Næringssjef Bjørnar Sellevold skriver i årsrapporten for næringsavdelingen at resultatene inn mot integreringen av bosatte flyktninger med mål om at de skulle bosette seg i Andøy, ikke er noen suksess. En stor del er flyttet fra Andøy.

Prosjektet «Sysselsetting som metode og befolkningsvekst i Andøy» (Bolystprosjektet), skulle være et bidrag for å nå målet.

«Dette er langsiktig arbeid. Distriktene ser at bosatte flyktninger i liten grad blir boende, men i stedet flytter til byer. I dette sysselsettingsprosjektet så vi for oss at relativt store bedrifter som fiskeindustrien skulle ta inn bosatte flyktninger. Dette skjer ikke. Bedriftene vil ikke være arbeidsgivere, derfor benyttes bare rekrutteringsbyrå, heter det i rapporten som skal behandles i næringsstyret 26. februar.»

Uforståelig skattesystem

Til Andøyposten sier Sellevold at det offentlige har brukt mange hundre millioner kroner på infrastruktur for å tilrettelegge for utviklingen innenfor fiskerinæringa.

– Derfor er det uforståelig å se at skattesystemet er slik at arbeidskommunen ikke får fem øre av inntekta for flere hundre utenlandske arbeidere. Storkapitalen (med det mener jeg eierne av fiskeindustrien) leier inn arbeidsfolk fra rekrutteringsbyrå, og agerer på en slik måte at det blir umulig å nå målet om stabilisering eller økning av folketallet. Dette er det viktig for politikerne å være klar over, sier Sellevold.

Han sier at Andøy kommune med sine vedtak om å ta imot flere hundre flyktninger, hadde trodd at bosatte flyktninger ville kunne få innpass i fiskeindustrien for opplæring og ansettelse.

– Slik har det vært før, men nå er det umulig, da fiskeindustrien beviselig ikke ønsker å være arbeidsgiver. De vil ikke ta arbeidsgiveransvaret i et moderne norsk arbeidsliv, påpeker han.

Sellevold viser til at når IMDI (Inkluderings - og mangfoldsdirektoratet vurdere kommuner for bosetting av flyktinger, så ser de ofte på næringsstrukturen, og hvilke muligheter ufaglærte flyktninger har til å få opplæring.

Alvorlig situasjon

– Derfor er min påstand at både IMDI og Andøypolitikerne bør være klar over at situasjonen er svekket. Dette er en ny situasjon som er veldig alvorlig, og som er en vesentlig del av utfordringene for utviklingen av kommunen framover, sier han.

– Er dette med gjestearbeidere i fiskeindustrien virkelig noe nytt?

– Nå i forbindelse med Bolystprosjektet som tilfører Andøy kommune syv millioner kroner, så er denne situasjonen anskueliggjort meget klart. Samtidig er dette et politisk tema som ikke har vært berørt i det hele tatt, påpeker han.

– Har du snakket med fiskemottakene om dette?

– Jeg har snakket med Andenes fiskemottak, og de svarer at deres hovedoppdrag er å gjøre eierne enda rikere enn de er, ved å sørge for at det økonomiske resultat blir best mulig. Da er det deres bedriftsøkonomiske mønster som er viktig, og de bryr seg lite om at Andøy kommune har gjort bosettingsvedtak på hundrevis av flyktninger, sier han.

Han viser til Statens satsing på Andenes havn framover, der det skal investeres en halv milliard kroner.

– Her er det blant annet fiskeribedriftene som skulle være motorer og skape nye arbeidsplasser. De motorene ser ut som de er slått av, og da blir det ingen framdrift. Da er det også naturlig å stille spørsmål om det er riktig bruk av pengene, sier Sellevold.

Bemanningsbransjen

Angående bemanningsbransjen så forklarer Sellevold at det benyttes rekrutteringsbyråer utenfor kommunen.

– Vi kan ta et fiktivt eksempel i forhold til at når fiskeindustrien henter folk fra «Fiskerirekruttering AS» som er lokalisert i Oslo, så har gjestearbeiderne et ansettelsesforhold til dette firmaet. Hele lønna til Dimitri og Jaroslag vil da bli utbetalt til dette byrået, som igjen trekker skatt og utbetaler lønn til sine ansatte som jobber i Andøy. Skatten som trekkes går til den kommunen der det rekrutteringsbyrået er lokalisert, og Andøy kommunen holdes i trygg avstand fra gode inntekter, sier Sellevold.