Mitt navn er Silje Lehne Michalsen. Jeg er lege og feltarbeider for Leger Uten Grenser.

2. juni dro jeg på mitt første feltoppdrag for Leger Uten Grenser. Jeg reiste til et sykehus i byen Bo i Sierra Leone. Der skulle jeg jobbe med lassafeber, det ukjente, glemte og ikke fullt så farlige søskenbarnet til ebola.

Det første ebolatilfellet i Sierra Leone ble oppdaget bare dager før jeg kom til landet. De påfølgende månedene spredte ebolaepidemien seg i Sierra Leone, og min jobb på sykehuset ble gradvis mer og mer ebolarelatert. Vi bygde et nytt ebolasenter i Bo, og der jobbet jeg de to siste ukene før jeg ble syk.

Lørdag 4. oktober følte jeg meg uvel da jeg kom hjem fra jobb. Jeg målte temperaturen og oppdaget at jeg hadde litt feber. Jeg isolerte meg på rommet mitt og fikk tatt en malariatest som var negativ. Neste dag ble det tatt en blodprøve som var positiv for ebola.

Dagen etter ble jeg fløyet til Oslo i en slags kuvøse som var lufttett og smittesikker for personalet som fulgte med. Jeg er glad for at jeg ble evakuert så raskt og så problemfritt.

På Ullevål ble jeg møtt av et fantastisk team av leger og sykepleiere som har gitt meg svært god behandling, støtte og oppmuntring. Jeg er utrolig takknemlig for den behandlingen jeg har fått der.

I dag er jeg frisk og ikke lenger smittsom. Jeg er frisk og ikke smittsom. Jeg føler meg veldig heldig, og det føles egentlig ikke som om at jeg har hatt ebola. De som har vært og som er smittet med ebola i Afrika, har hatt – og har – en helt annen opplevelse enn meg.

Å ha ebola i Vest-Afrika er mer enn å ha symptomer. Det er å miste søstre, fedre og naboer. Å være seks år og innlagt uten noen kjente. At familien din blir stigmatisert. Å være isolert i varme, overfylte telt, med harde senger og døde kropper i nabosengene. Men det er bare hvis du er så heldig å få plass.

Å ha ebola i Vest-Afrika er å ha en liten sjanse til å overleve, men sannsynligvis ender det med å dø alene.

I tre måneder satt jeg i Bo i Sierra Leone og så hvordan ebolaen nærmet seg byen min, sykehuset mitt, og hvordan den spredte seg til resten av landet. I tre måneder så jeg den totalt fraværende internasjonale responsen. I tre måneder ble jeg mer og mer engstelig og frustrert. For hver dag som gikk, falt vi tre skritt etter. For hver dag som gikk, økte antall smittede, og hver dag tenkte jeg at i dag, i dag blir det enda vanskeligere å stoppe epidemien enn det var i går.

Vi følte alle kampen mot klokka, men verden sto stille. Ingenting skjedde, og vi følte oss hjelpeløse. Og smittetallene bare økte.

I dag begynner det å bli snakk om handling og hender og ikke bare ord og penger. Det er bra, men det er også på tide. Jeg skulle ønske vi kunne ha slått til for flere måneder siden; da ville kampen ha vært så uendelig mye lettere å vinne. Da ville mange liv og familier vært spart. Da ville kanskje barna i Sierra Leone kunne ha begynt på skolen igjen over nyttår.

Klokka tikker, dødstallene stiger. Vi må handle, og vi må handle nå.

Jeg ser at mange har meldt seg som frivillig til å reise til Vest Afrika. Det er flott, og jeg er veldig glad for at dere ikke er blitt skremt av at jeg ble smittet. Til dere alle vil jeg si tusen takk og lykke til.

Til slutt vil jeg også takke familie og venner som har støttet meg disse ukene. Takk til Leger Uten Grenser for all hjelp til meg og familien min. Takk til Ullevål sykehus for utmerket behandling og oppfølging.

Og takk til mediene for å ha respektert mitt ønske om å være anonym. Jeg stiller opp i dag, og jeg håper dere får svar på noe av det dere lurer på. Men jeg ønsker ikke mer oppmerksomhet etter denne dagen, og jeg håper at det blir respektert. I stedet vil jeg heller utfordre dere til å vende blikket sørover og å bruke tid og spalteplass på de virkelige historiene og de virkelige problemene som jo faktisk foregår i Vest-Afrika og ikke her på Ullevål.

Mitt første oppdrag ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Men jeg håper å kunne dra i felt igjen så snart som mulig.

Takk.