Mens hun kledde på seg penkjolen, hadde godlukt bak øret og pudret kinnene tenkte hun at det var en stund siden hun hadde pyntet seg. Det var litt utpå dagen; den dagen i året som både var den mest vidunderlige og den vanskeligste dagen; Julaften.
Den dagen da hun tidligere samlet alle de som var nærmest hjertet hennes rundt bordet. Det var ikke sånn lengre. De var døde, både foreldrene, mannen og ungene. Kreft, ulykker og sykdom hadde tatt dem. Dagen hadde dratt seg til. Hun hadde sittet lenge ved frokostbordet og riktig sett på at dagen kom seg. Det var et vakkert lys ute. Det rosa skjæret ga håp om solas tilbakekomst, og det blå lyset snakket til lengselen hennes. Gradestokken viste mange minus.
I går hadde hun vært på kirkegården med lys og granbarkranser. Det var fint å være der, og fryktelig vondt. Hun ville så mye heller hatt familien rundt seg, her i tiden. En tåre trillet nedover kinnet og laget et spor i pudderet. Jaja, tenkte hun. Sorgen har satt så mange andre spor, og en tåre er ingen katastrofe.
Det ringte på døra. Det var skysskaren som kom. Hun hadde meldt seg på et arrangement denne vanskelige dagen. Det hadde vært en bøyg å ringe og melde seg på. Vanskelig å erkjenne at det ville være hyggeligere å være flere sammen. Hun var sikker på at de vonde tankene ville holde seg litt på avstand med god middagslukt og godt selskap.
For slik kom det til å bli; det var hun sikker på. Hun hadde hatt vondt for å kontakte fremmede før. Hun hadde bestemt seg for at hun ville ta alle de andre gjestene i hånden, ønske dem god jul og smile. Det var hennes gave både til seg selv og de andre.
I bilen satt det flere. Hun så at de var like spente som henne, usikre og kanskje litt engstelige. Hun bøyde hodet inn i bilen, smilte sitt mest strålende smil, rakte frem hånden og sa; God jul! Jeg er så glad for at jeg skal feire høytiden sammen med akkurat dere. Jeg heter Åse, og jeg er sikker på at vi får en koselig kveld sammen.