Da han var vel hjemme i Norge igjen, tok VOL kontakt for høre om den angivelig spektakulære turen.

-Det høres mer ekstremt ut enn det er. Jeg var veldig spent om jeg ville klare å komme meg opp med tanke på høydesyke, men det gikk veldig bra, sier Albrigtsen til VOL.

«Seven Summits»

Aconcagua er nesten 7.000 meter høyt og er lokalisert i Argentina, på grensen mot Chile. Fjellet er det høyeste blant Andesfjellene og i Amerika, inkludert det høyeste utenfor Asia. Det er en del av de såkalte «Seven Summits» som er de høyeste fjelltoppene på hvert av de syv kontinentene.

Albrigtsen har tidligere vært på Afrikas høyeste fjell Kilimanjaro. I den forbindelse kom han i kontakt med flere personer han har holdt kontakten med. Planen nå var opprinnelig å klatre i Nepalområdet, men siden det var noen usikkerhetsmomenter knyttet til det, begynte han  å lete etter et alternativ. Da landet han på Aconcagua, der også noen av de tidligere turkameratene fra Kilimanjaro hadde tenkt seg. Ferden mot toppen, som ble ledet av profesjonelle guider, startet 2.januar.

Høydesyke

Albrigtsen var spent på forhånd og var slett ikke sikker på at turen til toppen ville gå knirkefritt.

– 7.000 meter er høyt. De fleste opplever svimmelhet og kvalme lenge før de kommer opp i slike høyder. Det var heller ikke alle i gruppa som klarte å fullføre. Men alle satte nye personlige høyderekorder og kom seg opp til 6.000 meter, noe som er veldig positiv.

Basecamp

Selv han omsider kom seg helt opp, kjente bøfjærdingen at kroppen etter hvert reagerte på høyden.

– Det var nok ikke direkte symptomer. Men jeg plagdes litt med magen og kjente jo at jeg ble litt svimmel. Men det gikk bra. Etter hvert som man går oppover blir det mindre og mindre oksygen. Man kjenner ubehag og blir sliten. Da er det viktig å drikke mye vann og vi fikk i oss fem liter per døgn, sier han.

Ekspedisjonen varte i 19 dager og innebar en del venting.

– På grunn av kraftig vind måtte vi blant annet vente før vi kunne fullføre siste strekninga mot toppen. Etter flere dager i basecamp fikk vi klarsignal og kunne fortsette, sier han.

– Som å bestå eksamen

Selve fjellet beskriver han som fantastisk flott.

– Det var gråbrune nyanser med spektakulær utsikt. Det var veldig rart å stå nesten på toppen og se fjell på langt der nede, som var 6.000 meter høye, sier han.

Opplevelsen av å nå toppen etter nesten tre uker på tur, synes han var spesielt.

– Det var litt som å bestå eksamen. Først da fikk jeg bekreftet at treninga var riktig. Det var en herlig følelse og nesten absurd følelse å stå der på toppen og se ned på fjell som var 6.000 meter høye, men likevel opplevdes som små, sier han.

Tok frem bøvimpel

På toppen tok han frem Bø-vimpelen og fikk noen til å forevige øyeblikket med kamera.

– Jeg tenkte at jeg for guds skyld må ta bilde av meg selv med vimpelen mens jeg står på toppen, eller så ligger jeg tynt an hos Sture Pedersen (ordfører i Bø, red. anm), humrer han.

Ferden ned var noe mindre strevsom og Albrigtsen kunne nyte naturen i enda større grad enn da han gikk opp. Han syntes likevel det var tilfredsstillende å komme ned igjen.

– Det var en hardere ekspedisjon enn det mange av oss trodde. Jeg er glad for opplevelsen den gav meg, men jeg var også glad for å være ferdig, sier han.

Mindre liv

Sett i retrospekt, er naturopplevelsene noe av det han husker best fra turen.

– Det som slo meg var at det ble mindre og mindre liv etter hvert som vi kom opp. Trær og gress forsvinner og det blir gråere og gråere. På 5.000 meter er det ikke liv lenger og nesten ikke plantevekst. Et annet interessant fenomen var såkalte penitente, eller iskniver som sto ned i bakken. Det var alt fra noen centimeter og to-tre meter. De blir formet på grunn av at sanden legger seg på isen, forklarer fjellfareren.

Les også: Gleder seg til å jakte ulv og svartbjørn i Canada

Gikk ned fem kilo

Ifølge den lokale eventyreren er det ingen direkte tekniske utfordringer med å bestige et såpass høyt fjell som Aconagua.

– Det er veg helt opp og man slipper å klatre, men at det er hardt for kroppen er det ikke tvil om.

Selv gikk Albrigtsen ned fem kilo i løpet av de knappe tre ukene ferden varte. En i reisefølge gikk ned 12 kilo. Ifølge Albrigtsen ble alle grundig legesjeket i basecamp.

– Vi ble sjekket for hjerte og lunge flere ganger av leger. Det er tydelig at myndighetene i landet tar slike ting på alvor. Jeg er imponert over det medisinske apparatet. Det det er tydelig at de ikke ønsker tragiske situasjoner i forbindelse med turene til Aconagua, sier Albrigtsen.

Pensjonert pilot

Albrigtsen, som er oppvokst på Skorpa i Bø, er pensjonert pilot og jobbet for SAS i 26 år. I så måte vant til fart og spenning. Likevel mener han at det ikke er en direkte sammenheng mellom hans tidligere yrke og behovet for å legge ut spektakulære fjellturer.

– Jeg elsket jobben min. Å arbeide i cockpiten innebærer mye rutine og medfører nok ikke så mye spenning som mange tror. Men i begge sammenhengene handler det om å være godt forberedt og at man har et mål å jobbe mot, sier han.

Liker utfordringer

Når vi lurer på hva som motiverer Albrigtsen til å legge ut på ekspedisjoner i fjerne himmelstrøk, understreker han at det handler mye om å sette seg mål.

– Jeg liker utfordringer og å sette meg mål for å se om jeg klarer å nå de. Til mer hårete målene er, til mer givende er det å klare de, sier han.

En annen faktor som gjorde Albrigtsen godt rustet for turen, var at han er godt trent.

– Jeg har trent for dette, om ikke akkurat denne turen, i ett år. Jeg har gått i fjellet med sand i sekken og ellers vært mye i bevegelse. Da var det særlig godt å lykkes, slår Børre Magne Albrigtsen fast.