Teaterstykket Usynlig Selskap hadde urpremiere i Kultursalen i Bø fredag kveld. Stykket er et bestillingsverk i forbindelse med markeringen av 150 årsmarkeringen av eventyrforfatteren Regine Normann. De to kvinnene bak forestillingen, Nicoline Spjelkavik fra Andøy og Victoria Røising fra Fredrikstad, har tidligere uttalt at et av målene med stykket har vært å skape teatermagi.
Det klarte de til gangs. At de to, som begge er utdannet ved scenekunst akademiet i Fredrikstad er vant til å jobbe med alternativt og utradisjonelt teater, er noe som gjennomsyrer hele forestillingen. De bryter med teatertradisjoner og har laget et stykke som langt på vei må kunne sies å være eksperimentelt. Bruk av video, lys og lyd, kombinert med en kreativ og fargerik scenografi, sørger for variasjon og en audiovisuell opplevelse som stadig velter innover publikum.
Uten å røpe for mye, handler Usynlig Selskap om å det å finne hverandre og beholde alt det fantastiske som både eksisterer og ikke eksisterer. I starten av forestillingen møter vi "Sina" som er Regine Normann selv, og flere av hennes mest kjente eventyrfigurer. Vi får bli med den sjarmerende gjengen på en spennende reise gjennom fantasi og virkelighet.
Og når mange trodde at forestillingen var over, tar den like godt en ny og groovy vending som publikum virkelig får føle på kroppen. Vi snakker om interaktivt teater, i ytterste potens.
Det sjarmerende ensemblet bestående av unge aktører får mye ut av rollene sine. Mary Kristoffersen som Sina, eller Regine Normann, gjør en tydelig, lun og fin karakter. Emma Olsen er den reneste energibomben som Fykomfei, Tuva Fagereng bruker mye mimikk og sjarme for å gestalte den fåmælte, blåkledde gutten, mens Mathilde Eidsvik får frem flere fasetter hos sin karakter, Skumringsbarnet.
Selv binder Spjelkavik og Røising sammen forestilling som to noe eksentriske radiopratere, både i bekledning og fremtoning. Det gir forestillingen en litt skarpere kant og en råere dynamikk, samtidig som det fortsatt er en barneforestilling.
Var Unsynlig Selskap perfekt? Nei, det var den ikke. Ved noen få tilfeller satt ikke replikkene hundre prosent og timingen var ikke alltid på topp. Men dette blir for bagateller å regne når det gjelder totalopplevelsen. Særlig med tanke på at Røising og Spjelkavik bare har hatt tre uker med øvinger, noe som er kort tid i teaterverden. Det er også verdt å merke seg at diksjonen og stemmebruken til de unge aktørene stort sett er prikkfri hele forestillingen gjennom. Akkurat det er slett ikke vanlig blant amatørskuespillere.
Ellers er både scenografi og lyd av solid kvalitet og bidrar til å løfte forestillingen opp på et tilnærmet profesjonelt nivå. Regien på stykket er forholdsvis stram. Grepet gir handlingen fremdrift og god flyt, uten tydelige dødpunkter.
Usynlig selskap har blitt annerledes og eksperimentelt teater som leker med virkemiddel og bryter med teaterkonvensjoner. Selv om innholdet og stykkets sjel er i Regine Normanns ånd, er ikke selve innpakningen det. Og det er nettopp her at forestillingens største fortrinn ligger. De to regissørene og manusforfattere har valgt å gå utenfor boksen.
Spjelkavik og Røising har løftet Regine Normanns univers inn i vår samtid, samtidig som de ikke har glemt fortida. Å overvære en teaterforestilling, i alle fall deler av den, kan noen ganger være lite stimulerende. Usynlig selskap unngår den fallgruven. Ved at det skjer såpass mye på scenen, er det knapt tid til å kjede seg. Og når enkelte scener er i ferd med å dra ut, brytes det opp med nye, og ofte uforutsigbare elementer.
Usynlig selskap er alt annet usynlig. Det er teatermagi, som attpåtil er lokal. Ta turen til Bø lørdag og se magien med egne øyne.