– Det var en dag like fin som denne, sier han og ser ut gjennom vinduene på lunsjrommet. Sjøen glitrer rundt Gaukværøya og markene er fargelagt rosa av geitrams i full blomst.

Jan-Eirik Johnsen fra Steine i Bø er en næringslivmann med mange jern i ilden. Han er med på eiersida i en rekke Elkjøp-butikker i landsdelen og bygger for tida ut kjøpesenter på Sortland. Batteriene lader han i fjellet. Men det var også i fjellet det holdt på å gå skikkelig galt.

Fjellglad

Mannen med det hvite håret er usedvanlig rak i ryggen der han sitter. Det har sin årsak. Jan-Eirik skrur tida noen måneder tilbake i tid. Det er tidlig søndag formiddag. Kalenderen viser 5. mars. Det strålende sol og deilig vær, akkurat som denne, men lanskapet er hvitt og gradestokken viser et par minusgrader. Naturen lokker for en fjellglad mann.

Jan-Eirik og kompis Trond Jakobsen spenner på seg fjellski og setter kurs mot Vetten, et fjell de kjenner godt. Turen opp går greit. Det er lite snø enkelte steder, men ellers silkeføre. Nedover får de to litt bedre glid enn de kanskje hadde sett for seg, og har god fart.

Trond kjører først. Jan-Eirik etter.

– Det er idiotisk at jeg ikke tok det litt mer med ro, erkjenner Jan-Eirik.

Fallet

De suser ned mot en slette – som han altfor sent oppdager er skavlete og kupert. Trond kaster seg ned. Jan-Eirik svinger unna, prøver å bremse opp – før han treffer noe.

En annen turgåer blir vitne til det hele, og ser at Jan-Eirik går rundt i lufta. Selv får han det ikke med seg. Han lander på rygg. En issvull treffer han hardt i nakken, og den ene foten blir vridd rundt av skien som blir stående fast i en uheldig posisjon. Han får ikke puste. Klarer ikke å bevege seg.

Ambulanse, er det eneste han klarer å stotre frem når Trond kommer til.

AMK lurer på om det er mulig å sende snøscooter opp for å hente Jan-Eirik. Turkompisen er krystallklar: Send helikopter! Snøscooter på dårlig føre vil ta altfor lang tid.

Kald

Flere turgåere kommer til. Én av dem løper opp på hytta på Vetten og henter et skinn som smyges under den skadde. Fra AMK-sentralen har de fått beskjed om å ikke røre Jan-Eirik, kun holde han varm. De klarer etter hvert også å løsne skien, slik at foten kan rettes ut.

– Jeg hørte alt som ble sagt, men klarte ikke si noe selv. Jeg kjente smerter da jeg bevegde meg, men ble etter hvert veldig kald og nesten litt lammet, så det var ikke så ille så det høres ut som, sier han og smiler forsiktig.

Etter 45 minutter hører de duren fra helikopteret. Det lander på sletta. De får Jan-Eirik om bord og setter kurs mot Stokmarknes. Selv om han bare har ligget en times tid, har han en kroppstemperatur på 35 grader når han kommer inn på akutten. Undersøkelser viser at han har klemskader i nakkevirvler og ryggvirvler.

Trygg

Jan-Eirik har ikke vært ute for en slik ulykke før, men var aldri redd. Det takker han alle de som hjalp han den dagen for.

– Hele tida ble jeg oppdatert på situasjonen og fortalt hva som skulle skje. Både mens jeg lå på Vetten og da jeg kom til sykehuset. Det var søndag, og ikke all verden med folk på jobb på Stokmarknes. Utover dagen kom det inn flere som hadde skadet seg i skiulykker, og personellet fikk mye å gjøre. Det taklet de bra, og sørget likevel for å holde meg oppdatert. Det gjorde at jeg hele tida følte meg trygg, sier Jan-Eirik.

Når han forteller om ulykka på Vetten, som mange har spurt han om, så gjør han det fordi han har lyst til å rose et helsevesen som ofte får mye kjeft. Han mener vi ikke er klar over hvor heldig vi er, som har det tilbudet vi har.

– Vi har et vanvittig bra helsetilbud. På Stokmarknes har vi et nytt sykehus, med alle muligheter og flinke og serviceinnstilte folk. Jeg føler stor trygghet, og tror nesten ikke det kan gjøres noe bedre. Krise blir det de gangene ikke alt klaffer. Og det vil skje noen ganger, sier han.

Nødvendig beredskap

Jan-Eirik mener verdien av å ha helikopterberedskap er stor.

– Hadde jeg ikke blitt hentet av helikopter kunne det blitt kritisk, med tanke på hvor mye kroppstemperaturen min falt på én time. Føret var ikke ideelt for snøscooter. Hadde det ikke vært helikopter tilgjengelig, tror jeg løsningen hadde vært å bære meg ned på båre, sier Jan-Erik.

– Vi kan ikke være helikopterberedskap foruten når vi har den aktiviteten vi har her i dag, med fiskeriene til sjøs og turisme til fjells. Det er stadig de som undervurderer forholdene, og mye kan skje i ukjent terreng, sier han.

Tilbake på Vetten

Jan-Eirik fikk dra hjem etter noen dager. Med korsett. Den beholdt han på i nesten to måneder. Skaden skulle repareres uten operasjon.

– På slike klemskader er det kun én ting som hjelper; å gå. Mest mulig. Med rak rygg.

Han kom seg på beina, men var helt avhengig av hjelp den første uka. Han klarte ikke gjøre enkle ting som å vaske seg, eller ta på sko. Han måtte ha konas hjelp til det meste. Men ut på tur skulle han. Først 300-400 meter, så litt lenger for hver dag. Og gradvis kom bevegelsene tilbake.

I midten av mai, et par måneder etter ulykken, kom han seg opp på Vetten igjen, med staver, piggsko og svært kontrollert gange.

– Det var veldig godt å nå toppen igjen. Da skjønte jeg at dette kom til å bli bedre, selv om det vil ta tid, sier Jan-Eirik.

Siden har det blitt mange turer. Vetten har vist seg å være beste medisin for skadene i nakken.

– Går du i kupert terreng får du brukt mye muskler, sier bøfjerdingen.

Det kan ta år før han blir helt bra av skadene i nakken. Han må unngå fall og tunge løft. Det så dramatisk ut oppe på Vetten den søndagen i mars, men Jan-Eirik er takknemlig for at det ikke gikk verre enn det gjorde. Og noe har det lært en travel næringslivsmann:

– På sykehuset var det flere som bemerket at jeg var stresset, og de ba meg om å senke skuldrene. Det gjorde noe med meg, sier han.

– Skal du stå på ski igjen?

– Ja, men på flat mark, sier han og ler.