– Ja, det er en trist dag, det er jo det. Forsvaret kunne valgt å satse på E-Loran og en videreføring. Men så har man heller valgt å legge ned hele systemet, sier major Torgeir Madsen.
– Der har vært gjort forsøk på å få andre til å ta over, det var engelskmenn her som var interessert, men de slet med å få på finansieringa opp og gå. De hadde trodd at staten skulle være villige til å betale for drifta, sier han.
Skrudde av systemet
– Siden de ikke klarte å overta, skrudde vi av Loran C den 31. desember i 2015. Da slo vi av systemene, sier han.
Loran C-masta på Gimstad er den eldste i Norge, og den siste av alle som ble sprengt. I Berlevåg ble masta revet ned i 2016, deretter ble den på Værland sprengt.
– I oktober i fjor tok vi masta på Jan Mayen, sier Madsen.
Den siste stasjonssjefen Tore Jakobsen, synes det er litt rart at masta nå blir borte.
– Men man har jo vedtatt å legge dette ned, sier Jakobsen, som nå er pensjonist.
– Ja, det er bare å klappe hælene sammen og utfordre ordre, sier Torgeir Madsen lakonisk.
Bekymret for bygget
Det ble nøye vurdert hvilken vei masta skulle legges ned, og skytebasen var bekymret for hjørnet på bygget, dermed ble masta lagt ut over selve myra. Selve bygget på basen er vernet.
– Selv tror jeg at jeg ville lagt den andre vei, men skytebasen var veldig påståelig der. Nå er jo blautmyra heldigvis frosset, sier Madsen, som har erfaring fra de tidligere mastesprengningene.
– På Jan Mayen der knekte masta i sprengingen, og den delen som brakk la seg rett ned, sier han.
– Synes det er vemodig
– Masta i Berlevåg var helt vridd rundt, det er mye krefter når slikt sprenges. Digre deler av den i stål var helt vridd, sier Tore Jakobsen, som kan alle tekniske data på rams. Masta med bardunering veier mellom 28 og 29 tonn, og den er nesten to hundre meter høy, 197,5 meter.
Jakobsen forklarer at det er forskjell på mastene, den på Jan Mayen var originalt bygd av rør, fordi denne ramlet ned, satte man opp en mer solid utgave i stål. Mens masta på Gimstad er av rør.
Rekkevidde til Svalbard
– Vi sendte herfra med et mye kraftigere signal siden dette var en masterstasjon, vi sendte med 450 KW, mens de andre sendte med 250 KW. Siden vi var en masterstasjon hadde vi ekstra effekt, sier Tore Jakobsen.
Det er på grunn av at Loran C sendte et lavfrekvent signal ut at dette når så langt, det vil nemlig følge jordens krumming, mens et høyfrekvent signal fortsetter rett fram og forsvinner ut i atmosfæren.
– Derfor hadde vi så stor rekkevidde, vi nådde helt opp til Svalbard og vest for Jan Mayen, sier Jakobsen.
Sikkerhet overalt
Navigasjonssystemet er utrolig driftssikkert, og ikke avhengig av satellitter slik som GPS. Og systemet rekker både under havoverflaten for eksempel til en ubåt som ikke er i overflate posisjon, og ned i tunneler.
– Det var en ingeniør som ringte meg for mange år siden, han forsket på å bruke Loran C til å sikre gruvearbeidere. Tanken var at hver mann skulle ha en slik sender på seg, og at disse skulle sende signal til en samleenhet. Ved en eventuell ulykke ville man da med en eneste gang ha posisjonen og hvor hver enkelt befant seg i gruven. Han fortalte at de fikk inn Loran C-signalene våre selv i gruver og tuneller, selv om det var svakt, sier han.
Også på havet var systemet uovertruffent, for båter langt til havs.
– De som bestemmer, sier vi ikke har bruk for det. Men alle jeg har snakket med sier GPS og Loran C sammen ville vært det perfekte systemet, sier Torgeir Madsen. Årsaken til dette er at Loran C ikke kan jammes, eller slås ut av solstorm, slik som GPS er påvirkelige for.
Plastisk sprengstoff
Bas Jarle Bøckman i AS-gruppen er ekspert og har lang erfaring med sprengning. Han brukes ofte av Forsvaret, når det er materiell som skal sprenges. Alt fra de andre Loran-mastene til bunkerser fra krigens dager har gitt tapt for denne mannen. Loran C-masta ble sprengt med bruk av plastisk sprengstoff, relativt små ladninger, men mange av dem.
– Ladningene er på 200 gram hver, og vi har rigget de i 180 grader rundt masta på bardunene. Det er kappeladninger, som skal kappe av hver enkelt bardun slik at masta faller der vi vil den skal falle, sier Bøckman.
Presisjon
Han forklarer at også på de andre oppdragene har målet vært å bevare huset under masta, og dermed må det presisjon til. I forkant av sprengningen ble området sikkerhets-sjekket, og vakter ble satt ut.
– Vi må være sikre på at det ikke er noen i området. Det er splintrer fra bardunene som kan være det farlige, sier han.
Noen som befant seg nærme sprengningsområdet ble bedt om å flytte seg, før skytebas med mannskap tok oppstilling sammen med skuelystne.
I det de seriekoblete ladningene gikk av med mange drønn, og den 197 meter lange masta falt over, var spenningen utløst.
– Den var veldig fin! Der var det gjort, smiler den fornøyde skytebasen, som kunne konkludere med at alt gikk etter beregningene.