Forbi Dragnes gikk den fortsatt innover, med Stokmarknes som kurs og kastet loss der. Denne kursen var slett ikke for hurtigruten, men jo nærmere den kom, fikk naboer på land i Breivik klart for seg at dette måtte være et fartøy tilhørende Vesteraalens Dampskibsselskab.

I alle fall var skorsteinsmerket, «Det Blå Bånd mellom to hvite ringer», på plass. Det kunne kanskje være DS «Finmarken», bygget i 1912?

Spekulerte

Brødrene Henrik og Oluf Breivik spekulerte en del på om dette var et skip tyskerne hadde annektert, eller om det virkelig var Stokmarknes-rederiets originale hurtigrute. Men hva hadde den så her ute å gjøre?

Dette var i tiden med tysk invasjonen 9. april 1940, og svært liten objektiv informasjon om tyskernes forferdelige angrep på Norge. Nyhetene var sterkt preget av propagandameldinger.

De var lite å stole på. Langt var det mellom naboer som hadde radio, det meste av nyheter gikk via fortellinger mann til mann. Men ingen hadde hørt noe som helst om at Finmarken skulle være i lokalt farvann utenfor Hadseløya.

Borte

De aller fleste som var voksne den gang, og som kunne i fortelle om denne episoden og om andre historier fra krigsåret 1940, er for lengst gått bort.

Henrik Roald Breivik, den gang 12 år, nå 88 år, har klare tanker om både hvilket skip, og hvor det skulle.

– Det var ikke mye prat om denne merkelige turen. Det hadde sin naturlige forklaring. Ingen ville snakke om noe man ikke hadde skikkelig kjennskap til, men jeg lyttet en del til det de voksne snakket om. Etter hvert dannet jeg meg et bilde av at «Finmarken» antakelig kom fra Vestlandet og at den kanskje var på flukt. Noe dramatisk måtte det ha vært, men ingen av dem som visste noe, våget å kommentere den uvanlige seilasen. Landet var okkupert, og det kunne kanskje like gjerne være okkupasjonsmakten som hadde tvunget seg til både ror og kommando om bord, tenkte unggutten om skipets utrolige seilas innover mot Stokmarknes etter krigsutbruddet i 1940.

Arkivet

En annen kilde som kanskje kunne klarlegge mer om det som skjedde i Vesterålsfjorden for 76 år siden, er VAs 1940-utgave. Vi blar og blar, både den oppgitte tidsepoke, fra april og utover våren, men ikke så mye som en halv linje var å finne, ikke ett ord.

Krigen var kanskje årsaken til den redaksjonelle taushet, for «Finmarken» hadde vært ved kai på Stokmarknes etter at den kom hjem igjen. Den gang voksne fortellerglade mennesker er for lengst gått bort, det har vært vanskelig å finne fram til øyenvitner til hurtigruteskipets seiling i en uvanlig led fra yttersiden og inn til hjemstedet Stokmarknes.

To bøker

Et annet forhold gjorde seg gjeldende: Avisens redaktør, Einar Nesje, var med i forsvarskampene på Norges side. Krigssituasjonen innebar dessuten at flere av ansatte i teknisk avisproduksjon også befant seg i krigssoner. Det betydde at avisen, som da i lange tider hadde hatt tre utgivelser per uke, gikk over til to, og endret formatet fra fire til to sider.

Pålagt militærtjeneste for de ansatte, og sterke signaler om forventet papirrasjonering var bakgrunn for redusert format og utgivelsesdager. Men i løpet av året var både sidetall og tre utgivelser per uke, igjen på kjøl.

Men det finnes to bøker, «Nordover med Hurtigruten», som hadde sitt førsteopplag i 1943 og «På nordnorsk kjøl» (Jubileumsbok til Vesteraalens Dampskibsselskaps 75-års jubileum), som ble utgitt i 1956.

Forfatter av 1943-boka var redaktør Reidar Stavseth. Han var blant annet redaktør av Nordlandsposten i Bodø, og senere i Adresseavisen i Trondheim.

Første opplag av boka ble utgitt til Hurtigrutens 50-årsjubileum i 1943. Den siste opplaget ble trykket i 1983. Den andre boken, «På Nord-Norsk Kjøl» – jubileumsbok til Vesteraalens Dampskibsselskabs 75 års jubileum, ble utgitt i 1956. Begge bøker har et kort avsnitt som forteller om bakgrunnen for det utrolig kursvalg kapteinen på den aktuelle hurtigrute valgte.

Drama?

Med uten særlig dramatikk skriver forfatteren følgende: Vesteraalskes «Finmarken», som befant seg i Måløy ved krigsutbruddet, fikk ordre om å gå til Hyen i Nordfjord etter at skipet hadde utført transport av norske tropper. Da tyskerne nærmet seg distriktet i slutten av mai, bestemte kaptein Ragnar Falck seg for å gå over til Shetland til tross for at båten bare hadde syv manns besetning.

Men utenfor kysten kom skipet ut i sørvestlig storm, og da kullbeholdningen var liten, måtte planen om å krysse Nordsjøen oppgis. Finmarken holdt derfor kurs nordover, cirka 150 nautiske mil fra land og kom i god behold inn til Stokmarknes, skrev Stavseth.

«Finmarken», som var kommet seg vel fram til hjemkommunen, fortsatte i hurtigrutefarten. Men krigen satte sine spor, og i desember 1945 gikk den til Gøteborg, der A. B. Gøtaverket gikk løs på en større ombygging. Blant annet gikk skipet over fra dampfyring til motordrift. Damesalongen, og lugarer på akterdekker var fornyelser som kanskje skapte den største overraskelse hos passasjerene, som gikk om bord i et omtrent nytt fartøy etter oppholdet i Gøteborg.

Ny båt

Men i 1956 fikk rederiet et nytt hurtigruteskip, m/s «Finnmarken», bygget i Hamburg hos Blom & Voss A.G. Da måtte gamle «Finnmarken» fra 1912 skifte identitet. Den fikk navnet «Vaagan». Noe senere ble den solgt til Rogaland Sjøguttskole i Stavanger. Etter tre år var det igjen eierskifte, og «Vaagan» ble hjemmehørende i Nederland. Den store seksjonen akter på skipet, rommet både en meget vakkert innredet damesalong i 1. etasje og passasjerlugarer på toppen.

Det var denne seksjonen Hurtigrutemuseet på Stokmarknes klarte å få kjøpt hos seksjonens 3. eier. Etter svært store tekniske anstrengelser ble den meget verdifulle delen av «Finmarkens» seksjonen sikret.

Den kom til Norge og til Stokmarknes hvor den nå står i et innebygget lager på hurtigrutekaien. Takket være en fantastisk innsats fra Hurtigrutemuseets initiativtakere og pådrivere gjennom mange år, er denne seksjonen en særdeles verdifull tilvekst til museet og til hurtigrutens omfattende historie, som formidles på Stokmarknes.

For noen måneder siden fikk Sten Magne Engen telefon fra datteren til hurtigruteseksjonseier nr. 2 i Nederland. Hun hadde en gledelig nyhet om at hun hadde både bilder, speil, vindusbrett i mahogni, og andre unike gjenstander, blant annet slepne glassdører fra skrivebordsskapet i damesalongen, som hun gjerne ville gi til museet. Det er helt eventyrlig å få slike originaldeler i gave, mener Engen.