Hva ville de studert, hva hadde de jobbet som? Hvem ville de vært kjæreste med? Hvor ville de bodd? Og på den siste klemmen. På de siste ordene. På godheten, samholdet og den fine Utøya-følelsen. For den var fantastisk.
Den gode dagen
Jeg tenker på 21. juli. Den gode dagen. Den dagen 22. juli fortsatt bare var en vanlig dag. Vi satt i bakken, sang og spiste vaffel.
Ventet på tegn
Vi vet aldri hva morgendagen bringer. For neste dag satt våre foreldre og venner redde, hjelpeløse og i panikk mens de ventet på livstegn. Ventet på livstegn fra oss som sprang fra kuler mens våre venner falt bak oss.
Desperat, hvit mann
Den grusomme julidagen vil alltid være med oss. Vi må aldri glemme den dagen. Uansett hvor vond den er. Eller hvorfor det skjedde. Hvorfor en desperat, ensom hvit mann ønsket oss død. Det hatet, den rasismen og ekstremismen. Det må vi ta et oppgjør med. Hvordan det gikk seg til, at så mye ondskap fikk frarøve 77 uskyldige mennesker livet. Og hvordan vi unngår at det skjer igjen. Lære av det, slik at historien aldri gjentar seg selv.
Savner dere alle
I dag er det lite som føles så rett å si, som at jeg savner dere. Jeg savner dere hver eneste dag. Og for de vi savner. For våre venner. Ikke et minutt i stillhet, men et liv i kamp.