30. mars 1987 fløy en formasjon på fem amerikanske A-10A Thunderbolt-2-fly fra Tromsø til Bodø, med et kort stopp på Andenes. Klokken 11:26 fikk Hovedredningssentralen i Nord-Norge melding om at ett av de nevnte flyene var forsvunnet. Det ble da satt i gang en redningsaksjon for å finne flyet og piloten.
Hovedredningssentralen sendte et Sea King-helikopter i luften. Søket etter flyet foregikk hele dagen og langt utpå kvelden, men dårlig værforhold, mye tåke og dårlig sikt gjorde at det ble vanskelig å finne noe. Da lokalbefolkningen meldte om lyder fra jetfly i området, ble søket konsentrert nord for Svolvær.
En lang leteaksjon
Klokken 9:45 neste dag ble vraket funnet under toppen til Isvasstinden, som ligger i Hadsel. De fortsatte søket etter piloten.
– Jeg husker jeg satt på høyre side i helikopteret. Så oppdager jeg noe svart helt oppunder toppen som ikke skulle være der. Det var noe jeg veldig fort oppfattet som sot eller noe i den duren. Vi konkluderte med at det kunne være snakk om et krasj, men vi så ingen flydeler, ingen fallskjerm, ingen pilot, ingenting, sier Kjell Ove Storvik i Røde Kors Hjelpekorps fjellredningsgruppe i et intervju med NRK.
Da de endelig fant vraket var de enda ikke sikre på hvor piloteten var, og om han var bevisstløst. De var ikke sikker på hvor han kunne befinne seg dersom han hadde skutt seg ut med tanke på vinden på det tidspunktet.
Det var vanskelige forhold
– Vi landet nede på sørsiden av tinden ved Trollfjordvatnet. Jeg så at det lå et hjul der og det var egentlig den største delen vi kunne se. Etter hvert ble det helt klart definert at flyet hadde truffet fjellsiden og hadde blitt knust i biter, forteller han.
Det var stor fare for snøskred i området og været var dårlig, søket ble avsluttet for dagen i vente på bedre forhold. Skjebnen til den Amerikanske piloten Robert D. Wallen ble mer sikker for hver time som gikk.
– Det var et hav av flydeler rundt oss. Så dukket det opp en plate full av snø.Mens vi sto og børstet av platen, oppdaget jeg noe rødt på fingeren. Jeg trodde først jeg hadde skåret meg. Men det hadde jeg ikke. Da skjønte vi jo hva dette var, at det var blod, forteller Kjell Ove Storvik.
Fikk et nært forhold til piloten
Hjelpearbeiderne jobbet dag inn og dag ut på plassen hvor Robert D. Wallen døde.
– Han var et menneske som var på jobboppdrag i et fremmed land. Han har foreldre, søsken og familie. Han ga sitt liv her, og det skal vi huske, sier han.
For å hedre piloten ville hjelpearbeiderne gjøre noe. De så på kartet de hadde at tinden ikke hadde et offisielt navn, det var bare kalt Isvasstinden lokalt. De sendte da inn en søknad til Statens Kartverk om å gi den navnet Wallentinden. Søknaden ble godkjent av kartverket og den hadde da det offisiele navnet Wallentinden, som en hyllest til Robert D. Wallen.
– Vi sendte kartet til de pårørende i USA, som viste navnet på fjellet. I ettertid fikk vi også et takkebrev fra familien, forteller Dag Scherffenberg.