Jeg treffer Runar i leiligheta hans på Melbu. Han tok selv kontakt med oss for ei tid siden. Han ville nemlig fortelle sin historie. Han vil hjelpe andre å forstå at de ikke er alene.
Runar er smilende og imøtekommende da jeg tar han i hånda. I den lille leiligheta har han gjort kaffen klar til jeg kommer og han virker klar han også. Klar til å fortelle sin historie.
– Da vi snakket sammen på telefonen var jeg usikker på hvor vi skulle treffes. Jeg visste ikke hvordan formen min skulle være i dag, forteller han.
For da jeg spurte han om hvor vi skulle treffes, endte det opp med hjemme hos han og ikke på kafé i sentrum.
– I går hadde jeg angst og klarte ikke tanken på å møte deg med folk rundt oss. Derfor sa jeg vi skulle møtes her. I dag går det bedre og vi kunne fint ha tatt det på kafé, sier Runar.
Likevel er det nok trygt og godt for begge to at praten foregår nettopp innenfor de trygge veggene i leiligheta på Melbu. Her har Runar bodd de siste tre åra og det er her han sakte, men sikkert har begynt å få livet sitt på rett kjøl igjen – godt hjulpet av miljøarbeidere i Hadsel kommune.
Angsten kom sigende for flere år siden. Nøyaktig når er vanskelig for Runar å huske.
– Jeg har store problemer med å sette ting inn i perspektiv sånn rent tidsmessig. Alkoholen og angsten har gjort alt til ene eneste stor grøt. Jeg husker mye av det, men sliter med å tidfeste det, sier han.
Nettopp derfor er det å beskrive årstall i denne saken noe vi vanskelig kan gjøre. Gjennom en god prat med Runar, klarer vi likevel å stadfeste mye.
Musiker
Som ung var Runar glad i musikk. Han drev også med teater og beskriver seg selv som en utadvendt og glad ungdom. Da han ble eldre begynte han som trubadur. Etter hvert ble det for mye musikk. Han spilte fem-seks dager i uka og fikk til slutt nok. Han la gitaren på hylla og begynte å kjøre drosje. Først på Stokmarknes før han flyttet til Molde for godt og vel ti år siden. Her bodde han sammen med sin samboer og beskriver de første to åra som lykkelige. Så en dag endret alt seg.
– Samboeren min sa at jeg virket deprimert og inneslutta. Hun sa hun ikke kjente meg igjen. Det var sånn det begynte. Så en dag sto jeg inne på en butikk og fikk et angstanfall. Jeg måtte bare ut. Jeg slapp alle matvarene og sprang ut av butikken, minnes han.
For å skjule angsten og føle seg bedre, begynner Runar å drikke. Han heller vodka på vannflaske og drikker støtt og stadig, dagen lang.
– Da jeg fikk alkohol i kroppen fikk jeg humøret tilbake. Jeg var på toppen av verden og i godt humør. Jeg hadde også hørt at vodka ikke luktet. Så jeg latet som jeg drakk mye vann og trodde ikke samboeren luktet det. Etter ei stund konfronterte hun meg med drikkinga. Det hadde nemlig luktet. Jeg hadde lurt meg selv, men ikke henne.
Svart hull
Innen kort tid forteller Runar at depresjonen forverret seg. Alkoholen hjalp heller ikke. Han følte seg som i et stort svart hull.
Dette førte også til at Runar flere ganger våknet om natta og stakk av.
– Jeg tok med meg vodkaflaska og dro til fjells. Det føltes så fritt å sitte der med den trygge vodkaflaska og se ned på Molde. Da følte jeg meg bra. Jeg hadde det bra, minnes han.
Flukten til skogen og ned i vodkaflaska får imidlertid konsekvenser. Samboeren blir redd og prøver å ringe han. Runar svarer ikke. Meldingene kommer inn på mobilen. «La meg være i fred» svarer han. Samboeren tilkaller politiet og leteaksjon blir satt i gang. Politiet finner han fordrukken og angstfull like under utsiktspunktet Varden i Moldemarka og samboeren får han innlagt på distriktspsykiatrisk senter i Molde. Dette er Runar sitt første møte med denne delen av helsevesenet. Det blir et positivt bekjentskap fra første stund.
– Jeg følte i løpet av kort tid at det ga meg noe. Jeg møtte flott folk som ville hjelpe meg. Det var trygt, godt med god mat og ei god seng å ligge i. I tillegg fikk jeg gode samtaler og følte at jeg fikk skikk på tanker.
Etter en måned blir han skrevet ut.
– Da var det rett tilbake til flaska. Der inne var jeg flink til å prate meg ut. Jeg trodde også jeg var klar. Det var jeg aldri.
Etter flere runder på DPS tar forholdet til samboeren også slutt. Han er alene. Det var det Runar vil.
– Jeg ville være alene. Da fikk jeg friheten til å gjøre som jeg ville. Jeg kunne drikke når jeg ville, forteller han.
Ikke lenge etter han ble singel, får han utbetalt arbeidsledighetstrygd. Drikkinga og depresjonen hadde nemlig ført til at han ikke jobbet lengre. Og etter en periode uten penger inn, fikk han etterbetalt en større sum penger.
– Jeg ringte på innfall til flyplassen og spurte om de kunne få meg til London. Jeg fikk billetter, tok gitaren under arma og fløy til London. Jeg hadde ikke med meg noe. Kun gitaren. Hvordan jeg kom meg fram, aner jeg ikke. Jeg husker ingenting fra turen over. Det første jeg husker er at jeg sitter på undergrunnen på vei inn til sentrum av London. Jeg går av på en stasjon og finner et hotell og booker meg inn der.
Runar setter seg så i baren og begynner å drikke.
– Jeg sitter der fram til det kommer folk, så går jeg på rommet og fortsetter.
Dagen etter tar han taxi til flyplassen og drar til Oslo. Her sjekker han inn på Plaza. Her blir han i to dager og drikker. Etter et par dager finner han fram et glass med piller. Han har nemlig fått skrevet ut angstdempende tabletter som han egentlig skal ta hver dag. Isteden har han samlet opp tablettene. Han hiver i seg en munnfull.
– Så følte jeg meg så dårlig at jeg bare røsket opp vinduet. Det neste jeg husker er at jeg står i vinduet med Oslo under meg. Med ett blir jeg røsket tak i. Alarmen har gått i lobbyen og politiet har blitt tilkalt. Om jeg ikke hadde blitt tatt ned derfra av politiet, hadde jeg ikke sittet her i dag.
Runar blir sendt til DPS i Oslo. Her blir han ei uke, før han skriver seg selv ut og drar tilbake til Molde. Her fortsetter drikkinga.
I mellomtiden har moren og broren begynt å jobbe for å få han hjem. De snakker med Molde kommune som betaler for flytting og reise opp til Stokmarknes. Dette mener Runar er rundt 2011. Familien tror det å få han hjem skal hjelpe.
Det gjør det, i begynnelsen. Runar blir lagt inn på DPS på Stokmarknes og i Bø. Det hjelper. Runar føler seg etter tre måneder i Bø mer i balanse igjen. Det varer helt til han kommer hjem.
Runar har da fått kommunal leilighet på Søndre på Stokmarknes. Han kjøper ei flaske vodka og setter sats i et badekar. Etter tre dager har han så mye drikke han kan klare å lage i en balje.
– Det at jeg slipper å gå ut for å kjøpe drikke gjør at jeg kan isolere meg helt. Jeg trenger ikke lengre gå utfor døra, forteller Runar.
Han forteller at han i en lengre periode ikke dusjer, ikke skifter klær, til og med ikke går på do. Han sitter inn og drikker. Det fører til at helsevesenet, som har oppfølging på han, tar affære. Politiet kommer og henter han og han blir tvangsinnlagt på et senter i Tromsø.
– Da ble jeg kjempeforbanna. Jeg satt og drakk klokka åtte om morgenen da de kom og hentet meg. Jeg ville ikke bli lagt inn. Hele verden min gikk i tusen knas.
– Beste perioden
Perioden i Tromsø blir likevel positiv for Runar. Som så ofte før er DPS en trygg havn.
– Det var da min beste periode siden jeg ble syk. De som jobbet der i Tromsø var helt fantastiske. De behandlet meg med respekt. Det var gode samtaler med psykologer og de som jobbet der.
Der oppe finner han også tilbake til musikken. Sammen med en sykepleier har han nå skrevet tre låter om det å leve som han har gjort de siste åra.
Men, etter tre måneder i Tromsø er det tilbake til Stokmarknes og tilbake på kjøret. Det ender til slutt med en overdose.
– Jeg samlet opp tabletter i et glass og svelget 170 angstdempende tabletter. Det endte med at jeg ble funnet og fraktet til sykehus. Jeg havnet i respirator i ett døgn og var, etter det de sa, kun en hårsbredd fra døden.
Da han våkner opp, blir han forbannet.
– Det å våkne i respirator var helt forferdelig. Du våkner og så er det ei maskin som puster for deg. Der og da var jeg forbanna for at jeg ikke var død.
Oppturen
I dag er livet til Runar helt annerledes.
– Det har gått i museskritt. Før tok jeg minutt for minutt, i dag kan jeg ta det dag fra dag.
Vendepunktet kom da Runar flyttet til kommunal bolig på Melbu.
– Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg flyttet hit for tre år siden og etter det har det gått den rette veien.
Takket være miljøarbeidere i Hadsel kommune har Runar kjempet seg tilbake til livet
– Jeg husker i begynnelsen da jeg og kontakten min i kommunen skulle ut å gå. Han satte et mål for meg at jeg skulle gå bort til Rema og ta på veggen og så tilbake. Det tok ukevis. Gradvis dag for dag kom jeg nærmere og nærmere. Til slutt klarte jeg det.
Siden den gang har det gått sakte, men sikkert fremover.
Han sier han i dag kan ta seg ei øl og være sosial. At drikkinga stort sett ikke er et problem lenger. Likevel har han flere tilbakefall.
– Jeg vet for eksempel at jeg ikke kan drikke alkohol to dager på rad. Da går det ille. Da kommer depresjonen og tårene. Da setter jeg på ABBA på full guffe og bare sitter her og har et fælt.
Det har også ført til konfrontasjoner.
– Det har vært episoder hvor politiet har kommet hit også. Jeg har aldri vært utagerende eller noe slikt, men det har rett og slett blitt slik at jeg har måttet blitt lagt inn en periode.
Runar forteller også om litt tyngre tilbakefall, som da han fylte leiligheta på Melbu med øl og drakk tett. Da kom hjelpa og Runar kom seg på beina igjen.
Hele 32 ganger har Runar vært innlagt siden han flyttet tilbake til Hadsel. De siste åra har det blitt mer og mer sjeldent. Det er tydelig også på fysikken til Runar. Da han flyttet til Melbu for tre år siden veide han 54 kilo. I dag er han 97 kilo. Et klart tegn på at han er på rett vei.
– Et helvete
Men de siste åra har satt sitt preg, ikke bare på Runar, men også på familien.
– De har vært gjennom et helvete. De har levd i uforutsigbarhet i en årrekke. Det har ikke endret seg. En gang sovna jeg på sofaen da jeg skulle treffe broren min. Han prøvde å ringe og fikk ikke tak i meg. Det tok ikke lange tida før han sto på døra.
Derfor har Runar en stående avtale med broren om å alltid ta telefonen når han ringer.
Foredrag
Tida fremover ser Runar positivt på.
– Det er fortsatt uforutsigbart. Enkelte dager er tøffe, men jeg har mer kontroll i dag enn på lenge.
Nå vil han dele historien sin med andre, både for å hjelpe seg selv og ikke minst andre.
– Jeg skriver på foredrag nå om dagen. Jeg ønsker å fortelle om historien min og planen er å snakke om det på ungdomsskoler og andre arenaer fremover. Jeg føler det kan hjelpe meg å prate om det og ikke minst håper jeg det kan hjelpe andre om de ser at dette kan skje med alle. Inne på DPS har jeg truffet ambulansefolk, politifolk, folk fra helsevesenet. Psykiske lidelser rammer i alle samfunnslag. Selv om jeg sliter, er jeg den samme Runar. Og jeg vil ikke holde dette hemmelig. Dette er ikke noe å skamme seg over. Det kan skje med hvem som helst.
Forrige uke var Runar også tilbake på scenen. Han sang og spilte tre sanger under et Kafé 1-arrangement i Hurtigrutens Hus. Planen er at dette er et lite steg fram igjen for Runar.
Målet er altså foredrag og kanskje til og med ei bok på sikt. Dag for dag blir Runar sterkere. Samtidig vet han at de tøffe dagene kommer. Forskjellen nå er at han vet at det alltid er lys i andre enden av tunnelen.