Øyvind Engen var et kjent ansikt i Hadsel og på Melbu i en årrekke da han drev Havna Pub på Melbu. Da han fikk påvist cøliaki, endte det med at han måtte gi seg med pubdrift i 2009

I 2009 fikk han et tilbud fra Melbu hotell. Det hoppet han på, men plagene med magen ville ikke gi seg. Det førte til sykemelding i femti prosent. Etter om lag ett år i jobben på Melbu, fikk han beskjed om at han var sagt opp ved hotellet på grunn av økonomiske årsaker.

Øyvind har på kort tid slått seg opp med nettsiden Cøliakikokken.no. Foto: Øyvind Engen

Allergisjokk

Like etter han mistet hotelljobben fikk han diagnosen fra sykehuset som viste at han hadde cøliaki. Det resulterte at han måtte legge om kostholdet sitt helt.

Det å drive pub, ble også vanskelig.

– Det viste seg at det å stå og snurre pizza heller ikke var bra når man hadde glutenallergi. Derfor måtte jeg selge puben, forklarer Øyvind.

Samtidig måtte han altså legge om kostholdet. Det var ikke lett.

– Det begynte med at jeg gikk på butikken og lette. Jeg måtte ut å finne glutenfritt brød. På den tida var tilbudet dårlig, spesielt i Hadsel. I tillegg smakte brødene helt forferdelig. Så fikk jeg tips om at brødbakemaskin var tingen, forteller Øyvind.

I løpet av kort tid ble brødbakemaskin kjøpt og så kastet igjen. Etter det gav han opp.

– Jeg bestemte meg at jeg skulle klare å spise glutenfritt til alle andre måltid, men ikke brød. Den vante brødskiva måtte jeg ha.

Det gikk tålelig bra ei stund. Øyvind sier han slet med magen, men det var nærmest en normaltilstand på den tida. Så en kveld, gikk det galt.

– Jeg kom hjem, spiste kveldsmat og skulle opp og legge meg litt seinere på kvelden. De som sliter med mage og allergier vet at et dobesøk før en tar kveld er fast prosedyre. Men jeg kjente med en gang at dette ikke skulle bli noe vanlig dobesøk, sier Øyvind og fortsetter;

– Jeg begynte å kaldsvette. Svetten rant rett og slett av meg. Jeg ble også veldig kvalm. Det neste jeg husker er at jeg våkner på badegulvet i fosterstilling. Jeg hadde rett og slett svimt av mens jeg satt på do.

Da han våknet var han livredd og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Mobilen lå på soverommet. Han lå der, alene, uten mulighet til å kunne tilkalle hjelp. Mobilen på soverommet var i hans tilstand helt utilgjengelig. Så snart han prøvde reise seg, svartnet alt for han igjen.

– Jeg fikk slept meg bort til dusjen og fikk skrudd på kaldvannet. Jeg lot det renne. Jeg tror jeg lå der i dusjen, med kaldvannet på i 15-20 minutter. Jeg trodde der og da jeg kom til å dø. Så det sjokket kaldvannet ga kroppen min fikk meg til å føle at jeg var i live, forklarer han.

Etter ei stund følte han seg bedre og fikk ringt sykehuset og han ble hentet av ambulansen. Vel fremme fikk han påvist anafylaktisk sjokk. Perioden hvor han hadde ignorert signalene fra kroppen hadde kostet. Der og da skjønte Øyvind at han måtte legge om livsstilen helt og fullt.

– Jeg kan lage like gode glutenfrie pizzaer som de jeg lagde på Havna pub, sier Øyvind. Foto: Skjermdump Cøliakikokken.no

Sørover

Kort tid etter dette flyttet han til Trondheim. Han hadde bestemt seg for å sette seg på skolebenken for å omskolere seg til petroleumslogistikk. Oljebransjen skulle være hans Plan B.

– Jeg kom til Trondheim og der fikk jeg et større utvalg og flere alternativer, men den glutenfrie brødmaten var fortsatt et sorgens kapittel.

Det førte til at han gjorde det mange gjør når de lurer på noe. Han googlet det.

– Der fant jeg mange tips, men til tross for flere forsøk, fikk jeg ikke brødene til å smake sånn jeg ville det skulle smake. Jeg ville det skulle smake som den brødskiva jeg hadde spist hele livet.

Eksperimenterte

Han begynte så å teste ut og eksperimentere på oppskrifter.

– Jeg satt med kalkulator og litermål og prøvde å finne min vri på det. Til slutt knakk jeg koden og fikk lagd mitt første havrebrød. Det er et grovt brød som er sundt og godt. Glutenfrie brød er som regel ikke det. De er usunne og smakløse, men dette brødet var godt og sundt. Jeg hadde knekt den glutenfrie koden.

Det brødet ble til rundstykker og flere oppskrifter. Så slo det Øyvind at han ville at flere skulle få tilgang til oppskriftene.

– Det slo meg at jeg hadde vendt meg til nettet for å finne oppskrifter. Jeg tenkte at flere ville gjøre det samme.

Øyvind anmelder også restauranter han mener er gode på allergivennlig mat.

Cøliakikokken

Øyvind ville ikke inn i blogguniverset dog. Så han kontaktet noen kompiser som mekket han ei nettside. Dermed ble nettstedet «Cøliakikokken» født.

– Jeg ville nok tjent mer penger om jeg hadde gjort dette til en blogg, men jeg ville ikke inn i den sfæren. Pengene fikk komme i andre rekke. For meg var det å dele oppskrifter det som var viktig.

«Tok av»

Dette var i 2014. Etter dette har nettsiden vokst og vokst og i sommer tok det helt av.

Norsk Cøliakiforening hadde anbefalt Øyvind til Trøndersk matfestival. Og med ett kom forespørselen om Øyvind kunne holde et foredrag og matkurs.

– Det fungerte veldig bra. Av alle foredragene på festivalen, var mitt det best besøkte. Det var veldig artig. Det viktigste var likevel den følelsen jeg fikk av å gjøre det. Jeg følte at jeg traff noe. At det her var viktig og noe jeg skulle bygge videre på.

En av årsakene til det var en opplevelse under foredraget som han sent vil glemme.

Ei mor kom bort til han da foredraget var ferdig og fortalte om sønnen sin på åtte år. Han spiste ikke brødmat og tok cøliakien tungt.

– Hun kom bort med han og så smurte jeg noen loffskiver til han med syltetøy. Til å begynne med ville han ikke ha og så sto jeg og moren og pratet litt løst og fast. Jeg så først han tok en bit, så hele skiva. Så ei skive til. Så kom han bort og spurte om han kunne få mer. Da jeg så på moren igjen, sto hun med tårer i øynene. Det å gjøre noe som kan bety så mye for folk og forandre så mye, er veldig fint.

Planene klare

Det første foredraget åpnet dørene til en ny verden for Øyvind også. Med ett kom det forespørsler fra hele landet. Det var tydelig at han hadde truffet en nerve.

– Foreløpig sier jeg kun ja til forespørsler fra området rundt meg her i Trondheim. Det rett og slett fordi det rent økonomisk må lønne seg å gjennomføre kurs. Men jeg har tatt jobber andre plasser i landet også og ofte gjennom Norsk Cøliakiforening.

Men hva er så planene fremover for cøliakikokken.

– Jeg tygger i dag på et par jobbtilbud. I dag er det slik at jeg også veier opp dette med jobb opp mot Cøliakikokken og det jeg gjør der. Akkurat nå er det slik at det nesten kan bli en heltidsjobb. Jeg har hatt kurs her hjemme hos meg og jeg får flere henvendelser om å reise bort med kurs. Så vi får se hva som skjer, sier han.

Drømmen om eget sted

Drømmen er egen restaurant.

– Jeg savner publivet og det å drive et eget sted. Hadde jeg visst det jeg vet nå, kunne jeg drevet puben på Melbu og lagt like gode pizzaer som da, helt glutenfritt, uten at noen hadde merka forskjellen. Om jeg hadde fått en investor i dag, kunne jeg starta en spiseplass hvor man kunne kjøpe allergifri mat. Ikke kun et sted hvor du som allergiker må finkjemme menyen for å finne noe å spise, men en restaurant hvor du kan velge hva som helst på menyen.  Det hadde vært fantastisk.

For å bistå de med cøliaki og lignende allergier, har Øyvind også gått rundt og testet restauranter.

– Jeg besøker spiseplasser og tester hvor gode de er på allergivennlig mat. Her prøver jeg å praktisere fremsnakking. Om det er restauranter som er dårlig på det området, skriver jeg ikke en anmeldelse. Da tar jeg heller direkte kontakt med restaurantsjefen og sier fra på en ordentlig måte. På grunn av den jobben, har også flere spisesteder kontaktet Øyvind.

– De har spurt om jeg vil komme til deres kjøkken og gi de tips til hvordan de på en god og enkel måte kan gjøre maten mer allerigvennlig. Jeg må da bare understreke at jeg ikke er faglært kokk, men det er jo artig da å få slike henvendelser. Etter hvert har jeg jo opparbeidet meg en god del kompetanse på området, så jeg tror jeg kan være en god ressurs.

Vesterålen lokker

Når han ser tilbake på de siste sju åra, er det med litt vemod, men han er glad for hvor reisen har bragt han.

– Noen ganger kan jeg begynne å bli litt bitter. Jeg levde på mange måter drømmen på Melbu. Jeg hadde egen pub, drev hotell og hadde et fint liv. Sykdommen stoppet alt det. Noen kvelder kommer det nesten tårer for jeg savner det livet. Men jeg tenker også at de siste åra har vært ei positiv reise og det har fått frem noe jeg er god til og noe jeg liker å gjøre.

Ei fremtid i Vesterålen er ikke lenger så fjern.

– Jeg har samboer her nede. Vi har kjøpt oss et flott hus og vi trives veldig godt. Men savnet til Vesterålen er der likevel. Om alt hadde klaffet med jobb for oss begge, så er det ikke umulig at jeg kanskje tar med meg kjærsten hjem til vakre nord. Jeg har ikke solgt huset der oppe og Melbu og Vesterålen vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg er Melbupatriot på min hals og vil alltid være det. Vi får se hva fremtida bringer.