Skuespiller Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen sitter i sola utenfor en kafé på Grünerløkka i Oslo. Opprinnelig kommer hun fra Lødingen Vestbygd, men flytta til Oslo for 13 år siden. Nå fikk hun nettopp en telefon om at hun får regi-jobb for en revy neste år, og feirer med kaffe og kanelbolle i godværet.

– Jeg pleier litt humoristisk å si at jeg er en klimaflyktning, og jeg setter jo veldig pris på det gode været, sier hun.

Variert

– Når man er frilansskuespiller må man bidra der man kan og får oppdrag. Jeg er først og fremst skuespiller, men har stor glede i alt det andre også, sier Trude-Sofie.

Nylig vant kortfilmen ”Frysninger”, der hun spilte en av hovedrollene, Tromsøpalmen på TIFF og manuspris på Den norske studentfilmfestivalen. Den skal også til kortfilmfestivalen i Grimstad i sommer.

Dialekt-identitet

Sommerhalvåret er ofte stille for en frilansskuespiller. Nå bruker hun mye tid på å planlegge prosjekter og jobber til høsten, på hjemmekontoret i leiligheten hun deler med kjæresten Tarjei Tollefsen. De to har vært sammen i over ti år, og han kommer opprinnelig fra Målselv.

– For de andre jeg møter her i Oslo, er jeg veldig nordlending. Dialekten er kanskje litt avslipt her og der, og jeg har kanskje bytta bort noen ord man ikke hører så ofte, men jeg holder nok ganske godt på dialekten.

Stas å jobbe heime

I sommer reiser hun hjem til Lødingen og Vesterålen for å ha sommerteaterkurs for barn, noe hun har gjort siden 2011. Da får barna leke seg og være kreative med improvisasjon, stemmebruk, teater og samarbeid i en hel uke, som avsluttes med visning for venner og familie. Det syns hun er flott.

Trude-Sofie liker å jobbe med prosjekter i nord, spesielt i Vesterålen, hvor hun føler seg hjemme. I tillegg til sommerteaterkursene, har hun samarbeidet med Susanne Pettersen i Alsvåg i mange år, og hadde en av hovedrollene i Marianne Meløys suksess-musikal ”Slogfunk”, som gikk for fulle hus i to omganger i 2009 og 2010.

– Det var veldig stas å stå på scenen hjemme! Så lenge man ikke er på TV er det vanskelig å nå ut til folk hjemme med det jeg gjør. Det var moro å få den muligheten. Jeg visste jo også at folk kom til å like det, fordi det var deres humor!

I det siste har mange også sett Trude-Sofie på TV. Hun har akkurat spilt i en reklamefilm for Telenor, med Aksel Hennie på regi.

– Jeg har fått mange hyggelige kommentarer nordfra, og det er gøy, sier hun.

Ghetto var idyll

Selv om hun bor på Grünerløkka, som er et område med mange kafeer, små parker, barer, dansesteder, og butikker, syns ikke Trude-Sofie hun lever det typiske urbane livet. Hun tror de fleste i Oslo, som andre steder, lever i sin sfære, med jobb eller skole, venner og hjemmeliv.

– Jeg setter likevel veldig pris på muligheten til å gå på kafé eller teater akkurat når jeg vil, uten at det må skje på en bestemt dag, og uten å ta ansvar for å arrangere det selv. Det er deilig å kjenne på at jeg noen ganger bare kan være publikum.

Før hun flyttet hit, bodde Trude-Sofie tre år i Mo i Rana, hvor hun gikk dramalinja på videregående, og i tillegg hadde hun et år som utvekslingselev Goethe Gymnasium i Tyskland. Moren kommer fra Askim, så hun hadde vært på besøk i Oslo en del ganger, men mest sett slottet, Karl Johan og andre typiske turistattraksjoner. Hun hadde hørt mye forskjellig om Oslo og hvordan det var å bo her.

– Oslo ble jo noen ganger framstilt omtrent som om det var ghettoen i Brasilia, at det ikke var noe grønt og bare utrivelige folk.

Nå syns hun Oslo er en trivelig og fin liten by, med mange grønne lunger, hvor alt er lett tilgjengelig og det lett å komme seg rundt, eller komme seg på ski, ut på havet, eller til øyene i Oslofjorden.

– Det er kanskje rart å si liten, men det føles sånn. Byen er faktisk også veldig idyllisk, selv om mange hjemme ikke tror på det. Når man kommer hjem hører man oftere et litt skeptisk “Åja!, du bor fortsatt i Oslo, ja? Det går bra, eller?”

Tørrfesk og salt

Trude-Sofie syns av og til det kan være litt vanskelig å snakke om at hun trives så godt i Oslo. Spørsmålet om hun ikke snart skal flytte hjem, har hun fått utallige ganger.

– Det er litt rart egentlig, at man føler seg svar skyldig når man får det spørsmålet. Da må man samtidig huske å være lokalpatriotisk, skryte av bygda, naturen og folkene. Det at ikke jeg vil bo i Vestbygd betyr jo ikke at jeg ikke vil noen skal bo der!

En gang fikk hun spørsmål om hun fortsatt ser på seg selv som en nordlending, og da datt hun nesten av stolen. Hun mener den nordnorske identiteten hennes blir forsterka fordi hun bor i Oslo.

– Hvis jeg ikke er nordlending, hva er jeg da? Jeg er i hvert fall ikke østlending! Her i Oslo tror jo folk omtrent at det smaker tørrfesk og salt om de slikker meg på kinnet! sier hun spøkefullt, men blir alvorlig igjen.

– Det var da det gikk opp for meg, at de ikke lenger så på meg som nordlending. Det var ganske sårt egentlig. Kanskje jeg kunne definert meg som osloborger eller noe sånt i tillegg, men jeg vil alltid være nordlenning i hjerte og sinn, understreker hun.

Strømmet tilbake

Dette er også mye av grunnen til at Trude-Sofie meldte seg som ”tilbakestrømmer” gjennom Kultursamarbeidet i Vesterålen. Hun har flere ganger har benyttet seg av ordninga, der man som ung og utflytta vesteråling kan søke støtte til kulturelle prosjekter på hjemmebane.

–  Med tilbakestrøm-prosjektet anerkjenner man at det å bo borte også har en verdi, at man kan ta noe med tilbake, men så dra igjen. Det syns jeg var en god måte å beholde tilknyttinga på. Det er generøst og lett å si ja til, sier hun

Nå er hun skuffa og oppgitt over at Lødingen har trukket seg ut av kultursamarbeidet, og dermed også tilbakestrøms-ordningen. Annerkjennelsen i prosjektet har vært viktig for henne, men hun mener også dette er veldig synd for Lødingens befolkning.

– Jeg må bare spørre, hva er det de driver med? All forskning på hvorfor folk vil bo et sted er jo at det er kultur der! Kanskje det har vært vanskelig å synliggjøre godene Lødingen har av å være med? spør hun seg.

– Jeg tror ikke det kan være så mye å spare på dette.

Nylig gikk Trude-Sofie glipp av et prosjekt på Sortland, fordi hun ikke lenger får være tilbakestrømmer. Sommerteaterkursene skal hun fortsette med, men bortsett fra disse blir det nok færre prosjekter i Vesterålen og Lødingen fra nå av.

– Det føles så urettferdig! Men Lødingen kan jo ikke trekke seg, og fortsatt være med på festen. Heldigvis får de kultursjef igjen nå, og det er bra, sier hun.

Skummer fløten

Det er mye hun savner med Nord-Norge og med Vestbygd, som nordlyset, midnattsola, havet, det å bruke naturen, og folkene som bor der. Så langt er hun likevel fornøyd med å reise hjem på ferie og få en smak av dette, for så å kunne dra tilbake til storbylivet etterpå.

– På en måte skummer jeg bare fløten, fordi jeg kun får det i små mengder når jeg er på besøk, men jeg får det jo likevel!

Hun og kjæresten Tarjei har snakket om å flytte nordover, og Trude-Sofie har faktisk vært på en audition på Hålogaland Teater i Tromsø – en såkalt kartleggingsaudition. Da kan hun bli kontaktet dersom det skulle bli ledige jobber å søke på.

– Jeg vet ikke om det regnes som å ”fløtt heim”, men vi har jo tenkt på Tromsø. En ting er å flytte til et nytt sted, en annen ting er å samtidig gi opp karrieren sin! Det blir for lite med 10% stilling på kulturskolen. Så lenge der ikke er et teater, føles vanskelig å skulle flytte et sted, sier hun.

– Det er veldig fint å føle seg ønska, og at man oppfordrer unge til å flytte hjem igjen. Men man må også se på hva man har å tilby, og tenke på hvorfor folk skal ha lyst til å flytte hjem.

– Mitt lokalmiljø

Kanskje blir hun boende i Oslo, kanskje flytter hun nordover, men da til et sted hun vet hun har en jobb å gå til. Uansett hvor hun blir boende, har Trude-Sofie tatt et bevisst valg om å være en nordlending, i den forstand at hun ikke skal være redd for å snakke med andre, selv om hun ikke kjenner dem.

– De tingene som er en selvfølge hjemme, de prøver jeg bevisst å holde på. Jeg vil være litt nabokjerring, spør hvordan folk har det, sånne ting. Det er en stor frihet å være en i mengden, men om ikke folk tar et personlig ansvar, kan byen bli mer utrygg. Dette er jo mitt lokalmiljø!

Saken var opprinnelig på trykk i Fløtt heim-magasinet, som kom ut i juni 2015.