– Jeg ønsker å sette Vesterålen enda mer på kartet gjennom fotokunst, sier Hege Abrahamsen.

Den unge sortlandsfotografen har både høye ambisjoner og flere prosjekter på gang, men mer om det litt senere.

Kreativ

27-åringen kommer presis til intervjuavtalen med Sortlandsavisa på kaffebaren Miscela. Ikledd en rutete grønn skjorte og en grønn ulltrøye, tar hun en slurk av en dobbel latte. For tre år siden startet Hege Abrahamsen opp fotostudioet Bris på Sortland. Der tar hun imot kunder i alle aldere, enten det er nette små babyer, barn, ungdommer eller andre mer eller mindre nette skapninger.

At hun skulle bli fotograf var derimot ingen selvfølge. Preferansene slang seg i flere retninger i formative år, inkludert mot den litterære.

– Jeg var ganske flink til å skrive noveller da jeg gikk på skolen, minnes Abrahamsen.

Ville prøve noe nytt

Å ta bilder hadde hun derimot alltid vært interessert i. Under oppveksten på Frøskeland var hun en ivrig skoleturfotograf.

– Jeg tok masse bilder og kom alltid hjem med store mengder negativer som jeg måtte fremkalle. Om det var det som dro meg i retning fotografyrket, er vanskelig å si. Det handlet nok mest om å skape noe, og jeg var også veldig interessert i akvarellmaling en stund. Jeg har alltid likt å se på bilder, å se og betrakte det visuelle, forklarer hun.

Å ha bein i den såkalte nesa har etter hvert blitt en klisjé i det norske språk. Uttrykket er likevel ikke helt ueffent når det gjelder Hege Abrahamsen. Alt som 15- åring satte hun kursen mot Narvik, for å gå på medielinjen på vgs. Hun ønsket å tråkke opp sin egen sti.

– Jeg hadde et behov for å prøve noe nytt og ville flytte hjemmefra. Da tenkte jeg at Narvik var et passende sted, selv om jeg ikke kjente andre som skulle gå der, sier hun.

Helt alene var hun likevel ikke. Hun bodde nemlig hos tanten sin, Reidun, noe de to brødrene hennes også har gjort, både før og etter.

– Siden vi ikke hadde hatt noen bestemor, ble hun på sett og vis en supertante. Hun var streng og satte krav, men hun spilte en vesentlig rolle i livet mitt, noe hun fortsatt gjør, understreker Abrahamsen.

Ut av komfortsonen

Etter tre år i Narvik ble hun lærling hos sortlandsfotograf Ove Aalo, som hun ser på som sin store mentor.

– Hos ham lærte jeg selve grunnsteinene i fotofaget. Det var mye informasjon som skulle absorberes og tilegnes, inkludert kunnskap om lys, komposisjon og mye mer.

– Hva var det viktigste du lærte i den perioden, og som du bruker aktivt i din utøvelse av yrket?

– Å komme ut av komfortsonen. Han lærte meg å åpne skallet og å tørre å utfordre meg selv. Måten han for eksempel får kontakt med unger på, er veldig fascinerende.

– Hvor langt ut av komfortsonen tør du selv å gå?

– En del. Samtidig er det noe jeg stadig jobber med.

– Er det å gå utenfor komfortsonen som fotograf overførbart til andre områder av livet?

– Når jeg er fotograf så er jeg fotograf og ikke noe annet. Men jeg er nok mer komfortabel med å gå utenfor komfortsonen på jobb enn privat, smiler Abrahamsen.

– Stort potensial

Selv beskriver Aalo sin tidligere elev som en person med stort potensial og som har potensial til å nå langt.

- Hun fortjener å få et større publikum, sier han.

Den tiden han hadde henne i lære, husker Aalo Abrahamsen som en autoritet, men også som en person som gikk forholdsvis stille i dørene.

– Det stemmer nok, men jeg roper nok høyere i dag. Nå har jeg egen business og har blitt tryggere på meg selv. Uten at jeg betrakter meg selv som en selvdigger, vet jeg at jeg kan ta bra bilder. Man er nødt til å ha litt spisse albuer i denne bransjen.

Egen bedrift

Veien fram til egen bedrift var lang, særlig tankemessig. Etter at læreperioden hos Aalo var over reiste frøskelandsjenta til Trondheim for å gå på Trondheim fotofagskole. Etter endt utdanning ble hun værende i bartebyen hvor hun fikk jobb hos fotobyrået Fame-fotografene.

Der jobbet hun med alle typer fotooppdrag og bygget seg nødvendig erfaring og en stadig større portefølje. Dessverre gikk firmaet konkurs. Etter åtte måneder sto Abrahamsen på bar bakke. Hun ante ikke hva hun skulle gjøre videre. Etter å ha vurdert flere alternativer, falt valget til slutt på å returnere til Sortland.

– Jeg hadde det fint i Trondheim og hadde grei inntekt. Etter konkursen funderte jeg mye over hva jeg skulle gjøre videre. Jeg hadde bygget meg opp et nettverk og var inne i et godt miljø. Å fortsette å bo i Trondheim var kun aktuelt dersom jeg jobbet som heltidsfotograf. Det var sårt at det forsvant. Etter intens avveining fram og tilbake bestemte jeg meg for å flytte tilbake til Vesterålen, noe som var en vanskelig avgjørelse. Mye hadde endret seg og jeg måtte begynne helt på nytt. De fleste vennene mine fra tidligere hadde flyttet. Jeg meldte meg på masse gründerkurs og ble medlem av Nettverk Vesterålen. Sakte, men sikkert bygget jeg meg opp et eget nettverk, utdyper hun.

Ensomt yrke

Å leve som fulltids fotograf i Sortland og Vesterålen, er derimot krevende. Hun jobber derfor deltid på Hennes & Mauritz for å spe på inntekten.

– Fotografyrket er veldig sesongbetont. Høysesongen er om våren og sommeren, særlig i forbindelse med bryllup. Etter jul og til et stykke ut på nyåret kan det derimot være ganske rolig, sier hun.

Å være fotograf kan være et ensomt yrke. Abrahamsen skulle ønske at det var litt større åpenhet på tvers av kreative miljøer i regionen.

– Det blir ofte til at man sitter på hvert sitt sund. Jeg hadde gjerne sett at det var et kreativt forum, eller møteplass for personer som jobber innenfor kreative yrker og media. Det kunne vært stimulerende, sier hun.

– Ser du på deg selv som en sosial person?

– Jeg kan tilbringe store deler av dagen alene. Samtidig er jeg også veldig rastløs. Dersom jeg har vært alene i 12 timer, kan jeg få et voldsomt behov for sosial kontakt. Da ringer jeg alltid til storebroren min i Oslo, sier hun.

Ingen kamernerd

Mange fotografer er selvutnevnte tekniske nerder og aldeles oppslukt i utstyr og teknologi. De må helst ha det nyeste av det nye, og gjerne også det eldste av det gamle, og gjerne flere ulike kameratyper. Tilnærmingen til Abrahamsen er av det mer pragmatiske slaget.

– Jeg holder meg til Nikon fordi det er den kameramodellen jeg kjenner. Når noen spør om jeg kan greie ut om det nyeste Sony a7r, har jeg ikke peiling, ei heller er jeg interessert. Jeg konsentrerer meg først og fremst om det kameraet jeg har og som jeg kan bruke. Til syvende og sist er det ikke utstyret det kommer an på, men kunnskapen til personen bak kamera, sier hun engasjert.

Inspirert av kunst

For Hege Abrahamsen handler fotografering mye om å fange øyeblikket. Likevel understreker fotografen at man ikke kommer utenom forhåndskunnskap når fotokunst skal kreeres.

– Man må selvsagt skjønne yrket og forstå lyssetting og komposisjon. Det er kunnskapen man har i hodet som gjør at man kan ta gode bilder, og den må være på plass før man trykker på knappen, forteller hun.

– Hvor får du inspirasjonen din fra?

– Jeg blir ofte inspirert av ulike former for kunst, som musikk og film. Jeg kan for eksempel sitte flere timer for å se på videosnutter på YouTube. Levende bilder er fascinerende, og noen ganger kan det være mer uttrykksfylt enn stills.

– Og så får jeg inspirasjon av å reise til andre steder. Og det må være steder som har noe annet enn det jeg opplever til vanlig, sier hun.

Vil utvikle seg videre

Selv om Abrahamsen etter hvert begynner å bli en erfaren fotograf, er hun stadig opptatt av å bli bedre.

– Den dagen jeg stopper å utvikle meg er jeg ferdig som fotograf. Jeg må bare henge på og deltar stadig på kurs. Å utfordre seg selv er viktig og noe jeg er opptatt av. Fotografyrket er hele tiden i utvikling, sier hun.

Siden julehøytiden for lengst er i gang, og vi først konverserer med en fotograf, er det fristende å spørre om hun har noen tips til hvordan man tar gode julebilder. Abrahamsen er ikke komfortabel i rollen som orakel, men mener at det fins noen grunnprinsipper det kan være lurt å følge.

– Prøv å fang øyeblikket. Når man klarer det får man ofte de beste bildene. Skal du ta bilde av familien, gjør det ute. Helst i mykt og fint vær. Ikke ta bilder av personer som bokstavelig talt sitter med gaffelen i munnen. Det er lite sjarmerende, forklarer Abrahamsen.

Klarer hun noen gang å legge vekk kamera, eller er det med overalt?

– Det er ikke alltid så lett å koble av. Men jeg har blitt flinkere til det. Jeg tar stadig flere mobilbilder. De fleste bildene på instagramkontoen min, for eksempel, er mobilbilder.

Kalenderpikene

Hege Abrahamsen har lenge hatt et vell av ideer og prosjekter hun ønsker å gripe fatt i som fotograf. Hennes foreløpige siste og største prosjekt, er fotograferingen til Vesterålen Teaters kalender, Kalenderpikene. Stykket handler om en gjeng godt voksne damer som går sammen for å lage en nakenkalender for å samle inn penger til kreftsaken. Teaterstykket er basert på en sann historie fra England.

– Det er et prosjekt jeg har jobbet med en stund og er den største jobben jeg har gjort. Det har vært veldig artig.

Prosjektet medfører, som tittelen på stykket tilsier, mye nakenhet. For Abrahamsen er det helt naturlig.

– Jobben skiller seg jo fra såkalte normale jobber ved at de jeg fotograferer ikke har en tråd på kroppen. Samtidig er det helt vanlige damer. Å fotografere helt nakne personer er ikke noe problem. Dette er kunst og ikke en fotoshoot i FHM. Det handler om hvordan bildet blir komponert. Det er viktig å være avslappet, noe som bidrar til å dempe angsten hos dem man fotograferer. Tross alt handler det bare om kropp, noe alle har. Jeg har fotografert nakne menn og kvinner før, og har et helt profesjonelt forhold til det, forklarer Abrahamsen.

– Den største utfordringen i forbindelse med Kalenderpikene, var egentlig været, legger hun smilende til.

Les også: Vær og vind var det verste

Kortreist fotokunst

Et annet prosjekt, som ennå ikke er manifestert, er å dokumentere Vesterålen gjennom kortreist mat.

– Det fins mye gode kortreiste matprodukter i Vesterålen. Jeg har lyst til å fotografere noe av denne maten og dokumentere den i en eller annen form, enten det er gjennom en reportasje eller i en bok. Mye research gjenstår før det prosjektet ser dagens lys. Men det er et prosjekt jeg har lyst til å gjøre, og som jeg tror kan bidra til å sette Vesterålen på kartet.

Blir værende?

Når det gjelder fremtiden videre, er hun slett ikke sikker på hva den vil bringe. Sortlandskvinnen regner likevel med at den vil finne sted i Vesterålen, med mindre det store tilbudet, som nevnt innledningsvis, skulle komme knipsende.

– Det kommer mye an på hva og hvor. Får jeg et tilbud som er såpass bra, og jeg samtidig føler at jeg har oppnådd det jeg kan her i Vesterålen, vil jeg vurdere å flytte på meg. Men jeg flytter ikke for å bare jobbe lite grann, slår hun fast.

– Er det noe du angrer på i livet, så langt?

– Jeg er komfortabel med de valgene jeg har gjort. Jeg har fått muligheter som jeg har kastet meg på. At Fame Fotografer gikk konkurs var dumt, men hadde ikke det skjedd, er det ikke sikkert at jeg hadde vært der jeg er nå og hatt egen bedrift. Valgene jeg har tatt har gjort meg til den personen jeg er.

- Vanskelig å spå fremtiden

Abrahamsen regner med at hun kommer til å forbli i fotografyrket i mange år, og kanskje sågar resten av arbeidslivet. Samtidig understreker hun at ingenting er skrevet i stein.

– Jeg er stolt av yrket og tittelen min. Å spå om fremtida er alltid vanskelig. Akkurat nå utdanner jeg meg innenfor prosjektarbeid slik at jeg har flere bein å stå på. Selv om fotografyrket vannes ut av hobbyfotografer, vil det alltid være behov for dyktige fotografer, utdyper hun.

Abrahamsen tar en slurk av lattekoppen, som snart er tom, før hun fortsetter:

– I dag er det mange som videreutdanner seg og går i ulike retninger, så jeg skal ikke si noe for sikkert.

En ting er hun derimot sikker på.

– Foto vil alltid være en sentral del av livet mitt. Alltid, slår Hege Abrahamsen ettertrykkelig fast.