– Jeg tenker på Åsta hele tiden, sier Per Sture Helland Pedersen.

Han stikker hånda ned i en bærepose og drar opp et innrammet bilde.

Av ei jente med svart hår, hatt og det som må være verdens bredeste smil.

Hun ville fylt 22 i år.

I november.

– Åsta ble mobbet på ungdomsskolen. Etter ett år på folkehøgskole blomstret hun. Det var som å se en hel bukett slå ut i full blomst. Hun var ei kreativ jente med lyst til å leve, sier Per Sture.

Men Åsta fikk ikke leve.

Hun ble bare 16.

Fredag er det fem år siden de grufulle massedrapene i regjeringsbygget og på Utøya.

Solstråle

Åsta hadde akkurat meldt flytting fra Vadsø til pappa på Sortland. Hun skulle begynne på Design og Håndverk i Lofoten den kommende høsten. Først sto sommerens høydepunkt for tur – AUFs sommerleir på Utøya.

– Alt som var urettferdig skulle bekjempes. Hun var inkluderende og tok vare på de rundt seg. På folkehøgskolen ble hun kåret til «Årets solstråle». Hun ga så mye kjærlighet på kort tid, forteller en stolt pappa.

– Vi hadde et nært forhold, og trives begge veldig godt ute i naturen, sier han.

Rippes opp

Per Sture var hjemme hos foreldrene i Vedhøggan i Øksnes for å feire bursdagen til Åstas søskenbarn. Selv om han sliter litt med hukommelsen, husker han den dagen godt. Følelsen da han slo på nyhetene. Av å ikke få tak i datteren.

Den siste tids terrorhandlinger rundt om i verden, bringer stadig tilbake disse følelsene.

– Fortsatt er det folk etter tragedien i Nice som leter etter sine, som venter på svar fra obduksjoner. Det er en følelse jeg kjenner meg igjen i, og som ikke er mulig å beskrive, sier han.

For Per Sture og resten av familien til Åsta tok det ei uke før de fikk svar, før Åsta sitt navn ble offentliggjort blant 69 drepte på Utøya.

– Å gå i det vakuumet, å ikke vite noe, ikke ha noe å forholde seg til, det var helt jævlig.

Fant terapi i jobben

Da terroren rammet var Per Sture arbeidsledig. Etter kort tid fikk han jobb i administrasjonen i Sortland kommune, og fikk blant annet i oppgave å jobbe fram kommunens oppvekstplan. Selv om det har vært knalltøft å gå på jobb, har det for han vært helt nødvendig.

– Jeg har blitt godt ivaretatt av Sortland kommune. Å få fast jobb har vært ren medisin. Spesielt har det gitt mening å få være med å lage oppvekstplanen, som jeg har gjort med Åsta og hennes verdier i bakhodet, forteller han.

– Åsta bærer jeg med meg hele tiden. Hun har blitt ei ledestjerne for meg. Tidlig bestemte jeg meg for at jeg skulle jobbe med hennes verdier – inkludering og ivaretaking.

– Må jobbe med holdninger

Da SortlandsAvisa fortalte Per Stures historie ett år etter terroren, sa han at det måtte komme noe godt ut av alt det tragiske. At samfunnet måtte svare med mer åpenhet og demokrati.

Fem år etter føler han ikke at det er tilfelle. Han mener at terroren blant annet må vies mer fokus i skolen.

– Hva skjedde? Hvilke krefter var løs? Hvorfor oppstår radikalisering? Hvordan kan man i et lokalsamfunn skape gode holdninger som kan hindre radikalisering? Slik jeg ser det er dette er ikke-tema i samfunnet i dag. I jobben min har vi hatt et uttrykk som heter ”tenk globalt, jobb lokalt”. Det tror jeg er viktig for å unngå flere 22. juli-hendelser. Vi må jobbe fram gode holdninger og skape en harmoni i samfunnet.

Per Sture er kritisk til politiet og til myndighetene, og han mener beredskapen i Norge ikke har blitt noe bedre etter terroren.

– Det er hans ansvar, han som gjorde det. Men vi har et beredskaps-Norge som ikke fungerer. Vi burde hatt på plass et beredskapssenter, flere helikopteret, en beredskap som favner hele nasjonen. Har vi for eksempel den nødvendige beredskapen under Fæsterålen? Vi vet aldri når og hvor det smeller neste gang.

Minnes hver dag

– Hvordan går det med deg i dag?

– Jeg går på jobb og trives med det, og har nettopp restaurert hytta mi. Jeg må ha noe å gjøre hele tida, og kan ikke sitte i ro. Også prøver jeg å ha ei fritid med kvalitet i.

Når dette intervjuet går i trykken har Per Sture lagt ut på sommerens store utflukt. Sammen med en kompis skal han i sin 16 fots båt kjøre Langøya rundt, med lavvo og fiskestenger i bagasjen. Fredag 22. juli vil han være et sted langs den vesterålske skjærgården – uten tilgang til tv, internett eller radio.

– Mediebildet – det blir så voldsomt. Om jeg markerer hendelsen 24. eller 22. juli spiller ingen rolle for meg. Jeg har min egen minnemarkering hver dag, avslutter han.

Det blir markering av dagen i regi av kommunen ved minnesmerket for 22. juli i skolekvartalet. Det skjer klokken 11.00 fredag, hvor blant annet AUF skal holde tale.