Da moren døde da Ida Walenius (34) var 22 år, fant hun et rømmebeger med et slags uidentifisert innhold på bunnen av den 500 liters fryseren i det 156 år gamle huset som hun og søsteren arvet i Sigerfjord. Innholdet skulle vise seg å være rundt 15 år gamle, dypfryste kefir-korn. «Dette må det være mulig å få i gang igjen», tenkte Ida.

Som sagt, så gjort. Det ble starten på en lang interesse, og mange prosjekt, for å ivareta gamle tradisjoner innen mat, kultur og håndarbeid. Kefirkulturen står fortsatt på kjøkkenbenken, stadig i bruk den dag i dag.

Tradisjoner

Nettopp tradisjoner er noe Ida har mye kunnskap om. Maten er gjerne kortreist, som villsau fra Lofoten, som hun bestiller hver høst fra sin kontakt på Unstad, for selv å partere.

– Man føler seg ikke så smart når man ender opp med å google «How to butcher a lamb carcass», men det er jo sånn man lærer, sier Ida.

I den blomstrende bakhagen bak huset hennes klukker hønene Patti Smith, Dronning Maud, Arja Saijomaa, Bathilda Bang, og de tre kyllingene som ble født på Sankthansaften i år. De sørger for ultralokale - grønne - egg.

– De smaker som vanlige egg, altså, bare mye bedre, forsikrer Ida.

Til jul syr hun kjøttrull, og har lyst til å lære seg lefse- og flatbrødbaking. Med gode venner er planen å starte en studiesirkel om nettopp flatbrødteknikker.

Hun medgir at det kan bli mye «nerding» når det er snakk om tradisjoner.

– Men jeg prøver å se an mitt publikum, så jeg ikke diskuterer fermenteringsprosesser med noen som ikke er opptatt av mugg, ler hun.

I blant får gode venner en invitasjon til middag, og da er det gjerne tradisjonskost på menyen.

– Mølje er jo et eksempel. Og da er det ikke bare for matens del. På møljekalas skal vi synge tradisjonelle møljeviser og det som er, sier Ida i smørblidt alvor.

Relasjoner

Tradisjoner innen mat og kunsthåndverk er noe som gjenspeiles i kunsten Ida lager. 34-åringen, som er utdannet kunstner og kunsthistoriker ved Kunstakademiet i Tromsø, gjør det hun selv omtaler som «relasjonelle kunstprosjekter», som er dialogbasert.

– Det er ikke så enkelt å forklare, og det er heller ikke så håndfast, sier hun, og legger til:

– Hvorfor kunne jeg ikke bare sagt at jeg maler. Det er lett å forstå, og så er vi ferdig med det.

Hun jobber ut fra en idé, og forsøker å finne den beste måten å fortelle en historie på. Det kan være hun tegner, lager film, lager mat eller broderer det. Det siste gjorde hun blant annet som en del av The Stitch Project, et fireåring kunstprosjekt som ble avsluttet nå i sommer.

– Det finnes så ufattelig mange måter å lage kunst på. Man må finne det beste mediet for å formidle historien, sier hun.

Bjørkeskog

Et eksempel på et prosjekt Ida har gjort er i forbindelse med Insomnia-festivalen i Tromsø for noen år siden. Det var det siste året Insomnia benyttet seg av lokalene til det gamle studenthuset Driv i Tromsø.

– Huset, som hadde vært okkupert av ungdom, sto plutselig tomt. Driv har vært ungdommens hus, det ligger i veggene. Plutselig skulle ungdommene flytte. Det må ha vært en merkelig situasjon for huset. Byen har en sjel, men et hus kan også ha en sjel. Jeg tenkte at dette huset nok følte seg ganske trist etter å ha vært så elsket av oppvoksende slekter, sier Ida.

En gjeng kunstnere dro derfor langs veien, hentet inn avkappet bjørk, og lot trærne være en del av kulissene til festivalen.

– Når folk så kom opp i fjerde etasje, sto de plutselig midt i trekronene i en bjørkeskog. Med røykmaskiner og lys ble det en trolsk og magisk stemning. I stedet for at verket står på scenen, kan publikum delta i kunsten.

Populær pop

Mellom munnfuller med påsmurt boboli på Miscela kaffebar forteller Ida engasjert om kunstneres kår og arbeidsforhold.

Ja-menneske som hun er, har hun lett for å ta på seg ansvar. Som styreleder i Kunstnerhuset jobber hun med å finne ut om det er liv laga å beholde huset i kommunens eie. Som styremedlem i Fagorganisasjonen for nordnorske bildekunstnere jobber hun for å bedre kårene til foreningens 155 organiserte kunstnere. I styret i Sortland kunstforening jobber de frem utstillinger de tror folk vil se.

Hun avbryter seg selv.

– Jeg har pratet om tre forskjellige styreverv nå? Jeg har et fjerde også.

I utvalget til Galleri Ariblå jobber hun sammen med kommunen, kunstnere, og private gallerister med å se på hva galleriet skal være, samt å gå gjennom søknader som har kommet fra folk som ønsker å stille ut.

Det å få folk til å like kunst, er noe som engasjerer henne. Hun trekker frem Pushwagner-utstillinga på Jennestad i sommer, der det var kul på veggene på åpninga, som veldig bra for kunstinteressen.

– Det var nok mange der som aldri før har vært på en utstilling. Kanskje kommer de tilbake senere en gang også, håper hun.

Mye alene

I barndommen var Ida mye alene. Mens resten av klassen gikk i Umbro-klær, gikk hun i kjole eller gul bukse. Foreldrene var skilt, og faren hadde flyttet til Borkenes. På skolen i Sigerfjord var det ikke lett å være en annerledes liten sjel.

– Jeg gikk mye alene. Innimellom hadde jeg venner, men det ble mye tid hjemme. Det var tøft og vanskelig, sier hun.

Hun tror at lærere i dag er flinkere til å sette fokus på mobbeproblematikk, enn de var da hun var barn.

Samtidig håper og tror Ida at den ballasten hun har med seg fra barndommen, gjør at hun kan se elevene på en annen måte, når hun er innom i skoleklasser over hele kommunen gjennom Den Kulturelle Skolesekken. Ved inngangen til august startet hun også i en deltidsstilling som visuell kunst-lærer i kulturskolen.

– Jeg vil vise elevene at det går an å gjøre ting på en helt annen måte enn hva andre gjør, sier hun.

Barnslige univers

Mange kjenner nok Ida fra jobben hennes som barne- og ungdomsbibliotekar på biblioteket. Å leve utelukkende av å være kunstner, er nemlig ikke så mange forunt. Men likhetstrekkene er der, mener hun, da hun både som kunstner og bibliotekar jobber med historiefortelling.

– Det er fint å kunne være med å åpne nye universer i bøker. For å finne ut hva barna liker, må jeg jo også lese mye selv, i tillegg til å høre på hva ungene sier, selvsagt.

Selv leser hun gjerne grøss og fantasy-bøker. Og favorittbøkene kan ende opp med ikke å bli lest ferdig.

– Jeg ender med aldri å fullføre de aller beste bøkene, fordi de er så fine.

«Sommerboken» av Mummi-forfatter Tove Jansson er en av disse. Den begynte hun med i fjor, men boka har fått ligge urørt så langt i år. Aller best liker hun bøker som passer like godt for barn som for voksne.

– Det er noe eget med de bøkene som har mange lag.

Strikkemani

Hos Ida er det alltid åpne dører, og hun gjør sitt for å inkludere folk. Men selv om hun er sosial, og trives godt med å invitere folk hjem, har hun også behov for alenetid.

– Jeg trenger å stirre i veggen, eller lese en bok.

I tillegg er hun veldig glad i å strikke («Akkurat nå går det i læsta – sånn man har bruk for»), og annet håndarbeid.

– Jeg har vokst opp under veven. Ikke alle kan si at de feiret 18-årsdagen på tovekurs på Rognan. Jeg hadde 60 husflidsdamer som sang bursdagssang til meg, sier Ida og ler godt.