Laila Lockert er nok en av de mest omtalte nordlendingene her i landet denne høsten etter at rundt 800.000 har fulgt henne ukentlig i «Farmen». Her har hun havnet i kraftig munnhuggeri med vestfoldingen Lasse Bergseter, som ikke har lagt skjul på at han ikke har noe til overs for «brautende nordlendinger».

Senere tok hun oslojenta Stine Hartmanns parti da det ble strid mellom de yngre og eldre i «Farmen».

Mye støtte

Lockert medgir at hun tar stor plass, men er svært stolt av å være nordlending. Det har vist seg i støtteerklæringene som renner inn på SMS og Facebook.

– Jeg får nok ekstra støtte fra Nord-Norge, men det kommer egentlig fra hele landet. Her om dagen ringte det en totning på morgenen som ville vise sin støtte. Lasse håner ikke bare meg, men alle nordlendinger når han snakker som han gjør, sier Laila som understreker at hun ikke har noen vondt å si om Bergseter etter «Farmen», sier Laila i dagens utgave av VG.

Vi møter henne hjemme på Sortland, hvor hun har bodd nesten hele livet. Bare et lite studieopphold i Steinkjer har klart å dra henne fra hjembygda. Her vokste hun opp med to mye eldre søsken og foreldrene. Hennes far døde for 29 år siden da Laila bare var ti år.

– Det er lenge siden han gikk bort, men han var et menneske jeg beundret. Stadig kommer det folk bort til meg og sier de husker ham så godt, det setter jeg veldig stor pris på.

Moren lever fortsatt, og hun har Laila et svært nært forhold til.

– Hun er sola og månen. Jeg ringer henne fem ganger om dagen. Ingen over, ingen ved siden, sier Lockert, som ivrig drar med VG på sin daglige fjelltur i fantastisk høstvær.

Flytter ikke på seg

Hun bor alene i et stort hus på veien mellom Sortland og Stokmarknes. Et hus stort nok til flere enn henne og hennes faste følgesvenn, den engelske setteren Tiril. Men noen mann har det ikke blitt plass til ennå. Sjekking på byen har hun lite til overs for.

– Jeg skulle jo ha begynt å tenke på det. Men jeg tror ikke det er der jeg finner mannen i mitt liv. Jeg tror heller jeg må møte ham på en fjelltopp, eller noe. Jeg er ikke så glad i å gå på byen, sier Laila, som ikke er interessert i å flytte på seg for kjærligheten.

– Jeg har ikke lyst til å flytte på meg, så hvis jeg møter mannen i mitt liv må han komme hit og bo. Jeg har plass!

– Så du kunne ikke latt deg trekke til Oslo for eksempel?

– Nei, da skulle jeg vært veldig forelsket. Da må han komme ridende på hvit hest, med en engelsk setter og ei hagle på skuldra. Det må være mer enn utseende og utstråling dersom jeg skal bo andre steder enn i Nord-Norge.

– Føler du noen gang på ensomhet her i det store huset?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har en godt krydret hverdag, med masse gode venner, driver med kor og er med i Bygdekvinnelaget. Det er egentlig bare deilig de dagene jeg detter ned i sofaen og kan være alene. Så jeg kjenner ikke på ensomhet, selv om jeg savner en å dele livet med.

Dysleksi

Det er altså liten tvil om at Laila Lockert elsker landsdelen sin. Men skoleårene var alt annet enn artige, innrømmer hun. Da hun var liten slet hun med dysleksi, og kunne ikke lese før hun gikk i femte klasse. Hun ikke fikk hjelp for før på videregående.

– De sjekket om jeg så dårlig. Det er ikke gøy når du ikke skjønner selv hvorfor du er dårligere enn de andre og ikke får til ting. Du ligger syk hjemme fordi du gruer deg til å lese høyt fra Anne Franks dagbok.

Mobbing

– Følte du deg mobbet?

– Jeg var nok mobbet. Ungdomsskolen var et knalltøft kapittel for meg, forteller Lockert og utdyper:

– Du er i en sårbar alder som 13-14-åring, det er tungt når klassekamerater ler bak ryggen din. Enkelte jenter frøs meg ut. Du føler deg utenfor, det var sårt og det er sårt den dag i dag. Du er sårbar fordi du ikke er flink til å lese, og var i tillegg en typisk guttejente. Enkelte av jentene synes vel jeg fikk mye oppmerksomhet.

– Det er noe som setter veldig dype spor, når du blir mobbet henger det med deg hele livet. Dette skjedde for 30 år siden, men jeg kjenner fortsatt på frustrasjon og er lei meg.

Allerede da hun var 16 fant imidlertid Laila Lockert veien. Hun begynte på landbruksskolen og fikk dyrket en lidenskapelig interesse.

– Jeg har gått i fjøset siden jeg kunne gå og fikk min første lønning da jeg tok opp poteter hos naboen som seksåring. Det var så godt å kunne få brukt seg praktisk.

Nå jobber hun selv med vanskeligstilte, på Montessorri-skolen på Jennestad, noe hun trives godt med.

– Jeg har et ekstra hjerte for dem som sliter litt og har litt ekstra i bagasjen. Og så er jeg glad i praktiske utfordringer, det faller veldig naturlig for meg.