Bjørn Sundquist har denne uka stått på scenen på Stokmarknes, og foran utsolgte saler på Dverberg og på Sortland. Han har bydd på dikt, sang, luftgitar og muntre, men alvorlige historier fra sitt lange liv og karriere.

Sundquist har alltid vært skuespiller, ifølge seg selv. Allerede som treåring ville han spille noen andre.

– Mamma og pappa flira av meg. Man flirer ikke av en alvorlig treåring, så jeg ble lynende forbanna. Jeg ville nemlig hete Leif, som broren til Ole Alexander Filibombombom, sa Sundquist fra scenen.

Ville bli hest – men ikke en overfladisk en

Siden treårsalderen har han spilt mang en rolle, senest som grinete bestefar i sortlending Torfinn Iversens film “Oskars Amerika”, som ble spilt inn på Andøya, med Odin Eikre fra Stokmarknes i hovedrollen. Men han har aldri spilt en "Leif".

– Jeg var en sær og eksentrisk unge. Mange unger vil jo gå inn i andre roller. Mine var litt annerledes enn de fleste. Jeg ville bli en hest. Ikke etterligne en sånn overfladisk hest, altså, sa Sundquist, før han avbrøt seg selv:

– Overfladisk hest? Sa jeg det? Har du noen gang sett en overfladisk hest? lo han.

– Jeg ville altså være en ordentlig hest, ute på engen, forklarte Sundquist, før han stirret tomt og lenge ut i lufta – som en hest, til publikums store fornøyelse.

Josef uten innlevelse

Det ble også et møte med musikeren Bjørn Sundquist, som fortalte om sin første spillejobb, der han, uten å kunne en eneste akkord, spilte en, heller kreativ, versjon av Elvis' "Love me tender". Videre fikk publikum en smakebit på alt fra Jimi Hendrix' "Purple Haze" til taffelmusikk på kafeen i Hammerfest, og "Se der danser bestefar" - gjerne i tangoversjon, før han imponerte med en egen "gråsteinsjoik" foran et bål på scenen.

Selv om showet er biografisk og tidvis alvorlig, er det med en sammenhengende tråd av ramsalt, nordnorsk humor. Salen brøt ut i latter fra første til siste rad, gjennom hele showet.

Som da Sundquist fortalte om teaterdebuten, som Josef i barneskoleoppsetningen av Juleevangeliet.

– Det var totalt uten innlevelse, konstaterte han selv.

Derimot hadde han latterkrampe gjennom hele forestillingen, så hun som spilte jomfru Maria måtte ta hans replikker også.

Enkelt var det heller ikke å komme som finnmarking til Oslo for å gå teaterhøyskolen på slutten av 60-tallet. Lærerne mente at han måtte lære seg å snakke norsk. Men etter en stund med bokmål, tok han dialekta tilbake.

– Jeg sluttet å snakke fra adamseplet, og begynte å snakke fra ballene, sa Sundquist, før han klappet seg på magen og lo rått.