Safi Sharafzai smiler litt nervøst til VOLs journalist før vi setter oss ned for intervjuet. Han er ikke så vant til å snakke om situasjonen han er oppe i, som mindreårig asylsøker alene i landet. Senere i intervjuet kommenterer han det slik:

– Jeg har ikke noen å snakke med om de tingene. Det er ingen som spør meg, «hva skjer med deg når du blir 18 år?»

På lånt tid?

For den som hadde spurt, ville svaret vært: jeg vet ikke. Sharafzai lever på lånt tid. Foreløpig har han kun midlertidig oppholdstillatelse, fram til han fyller 18 i juli neste år.

Den siste tida har det vært mye snakk om de såkalte «oktoberbarna». Begrepet brukes om afghanske gutter som ankom høsten 2015, mange uten noen fastsatt fødselsdato. Ettersom de aller fleste statistisk har fylt år innen oktober, fikk flere av guttene oppført fødselsdato 1. oktober. Mange av dem fylte dermed etter myndighetenes beregning 18 nå i oktober - og skal dermed sendes ut av landet.

På volleyballbanen er Safi i sitt ess.

Norge opererer med midlertidig opphold for mindreårige asylsøkere. Det betyr at alle som kommer alene og er under 18 år, i utgangspunktet har rett til å bli til de fyller 18. I løpet av denne tiden blir mange en del av lokalsamfunnene de bosettes i.

Når de fyller 18 år, behandles asylsøknaden på nytt - da blir de behandlet som voksne. En betydelig andel opplever å få avslag, og sendes ut av landet kort tid etter 18-årsdagen.

NOAS, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, beskriver midlertidig opphold slik: «I praksis er midlertidig opphold et avslag, med mulighet til å bli værende i Norge kun fram til fylte 18 år.»

Drømmen om Norge

Sharafzai forteller historien sin slik: Han har vokst opp i Laghman-provinsen i Afghanistan. For noen år siden ble faren syk, da flyttet familien til Pakistan, hvor han hadde familie. Sharafzai bodde med familien i noen måneder, før han dro til Iran og deretter til Tyrkia. Grunnen til dette, ifølge ham, er at onkelen de bodde hos i Pakistan fikk tilsendt brev fra Afghanistan som advarte mot å ha familien boende hos seg.

Folk i Afghanistan, som kjente til faren hans, ønsket at Sharafzai skulle bo i Afghanistan.

– De ville bruke meg til militær eller lignende. De tar flere ungdommer, hjernevasker dem og gjør dem til soldater. Da sa mamma at jeg fikk dra, sier 17-åringen.

Ifølge Sharafzai er det Taliban og andre militsgrupper som opererer slik.

Han var 15 år da han ankom Norge, i september 2015, midt i den største ankomstbølgen Norge har sett i nyere tid. Det var faren som fortalte ham om Norge, ifølge Sharafzai.

– Da pappa var i live, hørte han om landet langt mot nord, et fantastisk land hvor du kunne få lov til å bo, sier Sharafzai.

Faren døde samme år som Sharafzai forlot familien og reiste nordover.

Lite omfang

Den riktige personen i Landinfo, instansen som gir faglig informasjon om statusen i forskjellige land til norske myndigheter, var på reise og ikke tilgjengelig da VOL tok kontakt.

Men tidligere i år, i juni, kom de med en rapport som tok for seg Talibans rekruttering i Afghanistan. Den viser at det er tilfeller av tvangsrekruttering, men at det ikke er utbredt, og at Taliban i større grad enn tidligere satser på å rekruttere profesjonelle soldater. Det gjør at de har mindre fokus på å rekruttere for eksempel unge tenåringer, ifølge Landinfos rapport.

Landinfo har ikke informasjon om opprørsgruppa Hizb-e Islami, som de vet at har stått sterkt i området Sharafzai kommer fra tidligere. De viser til rapporter som tyder på at grupperingen er svekket.

IS, eller Daesh som de kalles av lokalbefolkninga, har personer tilknyttet dem i regionen, men det er snakk om få og spredte støttespillere, ifølge Landinfo. De gjengir likevel beskrivelser fra lokalbefolkning om IS-militante som trakasserer folk. Den siste oppdateringen de har gitt ut om sikkerhetssituasjonen i Laghman-provinsen kom i oktober i fjor.

– Er tilfeller

Forsker Anne Stenersen har blant annet radikal islam og Afghanistan blant sine fagfelt. Hun har ikke forsket konkret på Talibans rekruttering.

«Når det er sagt kan det ikke utelukkes at det skjer på den måten du beskriver. Afghanistan er et land med en svak sentralstat. Ute i provinsene og distriktene er politiet lite synlige – kanskje har de kun en tilstedeværelse i provins- eller i beste fall distrikts-hovedstaden. Ute i landsbyene er det lokale,  uformelle maktstrukturer som råder ( for eksempel stammeledere, mektige familier, «krigsherrer», el.l. ) Noen av disse kan godt være lojale til Taliban, og noen an dem kan godt tenkes å utøve press av ulike typer for å rekruttere gutter og menn fra sitt lokalområde.

I Afghanistan, som i mange andre land, regnes gutter som «voksne» lenge før de blir 18 – gjerne så snart de kommer i puberteten. Taliban hadde en regel om at gutter måtte ha «dun på haka» for å få bli soldater.

Den regelen ble for øvrig innført for å få bukt med et annet fenomen – det at enkelte krigsherrer har såkalte «gutteslaver» som brukes til bl.a. seksuell forlystelse. Så vidt jeg vet eksisterer dette fenomenet fortsatt, men er veldig usikker på hvor utbredt det er. Det er ikke spesielt forbundet med Taliban (Taliban prøvde jo å forby det), men skriver seg fra eldre tider,» skriver hun i en e-post.

Familien er igjen

Sharafzai vet at mange av de mindreårige med midlertidig opphold, sendes ut når de fyller 18. Likevel virker han optimist når det gjelder å få forlenget det tidsbegrensede oppholdet.

Aller helst vil han få moren og de fire småbrødrene til Norge på familiegjenforening. En av brødrene er lettere utviklingshemmet, han er ni år gammel, men kan ikke gå, og heller ikke snakke ordentlig, ifølge Sharafzai. Han håper brorens muligheter for å få hjelp er bedre i Norge.

Safi spiller volleyball for Sortland. I helga deltok han i volleyballturnering i Sortlandshallen - hvor Sortlands gutter havnet på en fjerdeplass av fem mulige. Foto: Jenny Dahl Bakken

Om han får drømmen om å få bli oppfylt, er det nok tvilsomt om han blir boende i Sortland.

– Jeg vil gjerne flytte tilbake til Lillehammer eller Oslo, hvor jeg først kom da jeg ankom Norge. Der var det mer som hjemme. Da jeg kom til Senja, var det mørkt, og snø. Jeg hadde aldri sett snø før, og var ikke vant til å kle meg varmt, sier han.

Sharafzai bodde på mottaket Gibostad i Senja før han ble bosatt i Sortland.

Han prøver ikke å tenke for mye på hva som kan skje når han fylle 18, men sier at han er redd for å bli sendt ut.

– Livet mitt blir ødelagt om jeg sendes tilbake. Jeg har ingen der, unntatt familien. Ingen som kan hjelpe meg, sier Sharafzai. I så fall blir hans familien brødvinner, med ansvar for moren og brødrene.

UDI:

UDI kan ikke kommentere enkeltsaker. På spørsmål om de vet om det foregår slik rekruttering av ungdommer som Safi beskriver, henviser de til Landinfo. I en e-post skriver presserådgiver Aslaug S. Røhne følgende:

«På generelt grunnlag kan jeg jo si at alle asylsøknader behandles individuelt, og UDI utfører skjønnsmessige vurderinger før vedtakene fattes.

Vi erfarer at noen asylsøkere, også de fra Afghanistan, har samkjørt historiene sine, og at det finnes «oppskrifter» på nett og i sosiale medier som forteller hva man bør si og ikke bør si når man søker asyl.»