Det er ikke så ofte de er samlet hele gjengen, siden Thomas og Julian har adresse i Tromsø og Janett bor i Harstad, men i jula har hele Aloyseous-klanen vært samlet.
Og det blir ikke jul uten fotball heller, Thomas og Julian Aloyseous har hatt fotballhelg med futsal, og det har også vært deltakelse fra familien på DNB-cup.
Det største øyeblikket
Thomas spiller både på Vesterålen sitt futsal-lag i eliteserien, og i fotballklubben Skarp i 3. divisjon, og har selvfølgelig også spilt tidligere på Sortland sitt A-lag. Også Julian spiller på Skarp som rykket opp i tredje disvisjon.
A-laget til Sortland kjempet og kjempet for å få til et opprykk, men lyktes ikke med å få det til.
– Vi hadde prøvd så lenge, og så når jeg flytta nordover og begynte å spille på Finnsnes, og så rykket vi opp til 3 divisjon samme året. Jeg tror det må være et av de største fotballøyeblikkene jeg har opplevd, sier Thomas, som i en årrekke har trent hver eneste dag.
Også lillesøster Janett har spilt på høyt nivå i Harstad, i toppserien i Medkila, men har trappet litt ned de siste årene.
Moderklubben
Og yngste blad på stammen, Jonas, har en ting han virkelig elsker, å spille fotball. Faktisk var yngstemann en årsak til bekymring ei stund. Skulle han bli familiens eneste uten brennende interesse for fotball?
– Vi var litt engstelig for at han ikke skulle bli fotballgutt, humrer Augustine Aloyseous, som er nøye med å understreke at IL Holmgang er selve moderklubben, det er her alle barna i familien har startet sin karriere.
– Jeg var litt mer opptatt av å få frem at Jonas måtte få velge selv hva han skulle interessere seg. Men han ble heldigvis fotballgutt han også, smiler mamma Tove, som er like glad i fotball som alle andre i familien.
Han spiller nå i FK Varg, som ble kretsmestere i fjor etter å ha slått Harstad på hjemmebane i Blåbyhallen.
Variert trening
Hennes rolle i familien, i tillegg til å være matmor og den som har styr på både vask og sortering av treningsklær, er å være moderator. For mens hele gjengen er ifølge eget utsagt noen skikkelig dårlige tapere, er mamma Tove mer «tap- og vinn med samme sinn-typen».
– Det er greit at noen i familien har den holdninga, ler hun som er oppfatt av fair play, og liker det dårlig om motstanderne griser det til i taklinger.
Og hvor er de nyvaska fotballstrømpene? Svar på sånne spørsmål er det alltid mor i familien som har.
– Det blir minst en vaskemaskin med treningstøy hver dag. Det er ganske mye logistikk, og når alle bodde hjemme og trente gikk det gjerne to brød med hver eneste dag, sier hun.
Det er også Tove som sørger for at fotballtalentene opp gjennom årene har fått variert trening, hun har tatt dem med på skiturer og turer ut i skog og mark.
– Jeg tror det er veldig sunt å gjøre litt annen idrett også, ikke bare fotball. Også tror jeg det at variert trening er med på å gjøre dem til bedre fotballspillere, sier hun.
Jonas har trent turn, mens Julian og Thomas har trent kampsport og ski. Og Janett både turn, volleyball og ski.
– Alt tar tid, og til slutt valgte de å konsentere seg om fotball, sier Augustine.
– Blir litt engasjert
Det har hendt at hun har plassert seg på tribunen i god avstand fra ektemannen, Han har en tendens til å bli en smule vill. De er en iherdig heiagjeng.
– Hun synes jeg roper for mye, ler Augustine, som har som glansnummer å slå hjul på sidelinja i rein ellevill begeistring når det scores.
– Han blir veldig engasjert. Noen ganger blir jeg litt flau, men det er mest artig, sier hun.
Jonas forteller at på en kamp med 8 scoringer, begynte det å bli vel mye akrobatikk for faren, som er i femtiårene.
– Jeg tror han ble litt sliten, ler Jonas, som det siste året har vært ute med skade. Det har vært tungt, når det eneste han vil er å spille.
– Da er det viktig at vi er til stede, og kan prate litt om tingene, sånn at det blir litt lettere, sier Tove.
– Ja, det hjelper veldig på, for å holde motivasjonen oppe. De er gode på support, sier han om foreldrene.
Ti tusenvis av kilometer og timer
De to eldste fotballstrikene i familien, Thomas og Julian har spilt siden de var 6 år gamle, og er nå 28 år. I alle år er de fraktet til og fra treninger og kamp.
–Det var en kar som spurte meg hvor mange kilometer jeg har kjørt i forbindelse med treninger og kamper. Det tror jeg heldigvis at det er ingen vet, humrer Augustine, som trolig har tilbragt dager til sammen, bare med å vente i Sortlandshallen på at treninga skal bli ferdig.
Dommerlisens har han også, og er dermed både trener og dommer. Og han stortrives som dommer.
– Det er noe jeg virkelig liker, sier Augustine.
Trener har han vært både på Holmgang og for Sortland jenter 14 og og jenter 16 samt juniorlaget jenter 19. Og han har vært trener for jenter 16 år på Andenes idrettslag, AIL, da han jobbet på Andenes, og ukependlet hit.
– Da jeg først ble spurt så sa jeg nei, men de ble ved å mase, og så tenkte jeg at hvis de ikke får tak i en trener, så blir disse ungdommene stående uten et tilbud, sier Augustine, som dermed stilte opp.
Der har du ekteparet Aloyseous i et nøtteskall, mens fiffen i idrettsforbundert lever høyt på boblende vin og representasjon, er det folk som Tove og Augustin på grasrotnivå, som driver hjulene rundt. I fotball-Norge er det ildsjelene som sørger for liv og giv.
– Det har blitt noen timer med vaffelkakjernet og på komite i kaféer. I fotballklubben Varg er det både utrolig bra samhold og dugnadsånd. Også har klubben egen fysioterapeut også som er med rundt på kamper, sier hun.
Tok feil av tvillingene
– Vi har prøvd å stille opp når det er kamper, og kjørt for eksempel til Leknes når det er kamp, sier Augustine, og minnes sin verste kjøretur noensinne i fotballsammenheng, heim fra Dana Cup i København i et fryktelig regnvær.
Fotballhistorier har familien mange av, en av de festlige skjedde i Lofoten, da Thomas tidligere hadde pådratt seg rødt kort og fått karantene, også spilte Julian i kampen.
– Det ble et stort oppslag i avisen om at Thomas spilte til tross for at han hadde karantene. De hadde ikke klart å se forskjell på tvillingene, ler Augustine.
De stiller så gjerne opp, de sporty foreldrene og der er gått med en hel del penger, både i utstyr og utenlandsreiser. Da tvillingguttene ble konfirmert var gaven fra foreldrene å se Real Madrid møte Valencia på hjemmebane. Det ble en stor opplevelse, en kamp med 96.000 tilskuere.
– Der er nok i overkant av hundre tusen i utstyr, leggbeskyttere og fotballsko i alle mulige størrelser. Og alt utstyret må jo være klart også til trening, sier familiens logistikksjef, Tove.
De beste supporterne
De to foreldrene er limet og de beste supporterne for barna. Rundt middagsbordet diskuteres gjerne kampstrategi for en kamp de har sett. Og jubelbrølene runger fra eneboligen i Holmen boligfelt når vol.no sender futsalkamper live, der Vesterålen snuser på tittelen som seriemester i eliteserien.
– Vi ser alltid de kampene. Og Augustine, han står i sofaen og roper, ler Tove.
Janett var i sin fotballkarriere plaget med skader, og pappa Augustin kjørte henne land og strand for behandling.
– En gang kjørte jeg til Fauske, der hun fikk 45 minutters behandling og så dro vi hjem igjen. Men nå bruker vi fysioterapeut Kurt Nyheim på Andenes, han er utrolig flink, sier Augustin.
Her har også Jonas gått til behandling.
– Faktisk er det litt betryggende for meg, at det er andre i familien som har hatt samme skade, og blitt bra igjen, sier Jonas, som var litt vel rask med å sette i gang trening og har slitt litt med betennelser. Men han er tilbake på fotballbanen, til trass for den siste skaden som var en lyskestrekk, en klassisk skade for fotballspillere.
Fine utenlandsturer
Jonas ble konfirmert i fjor, og en fotballtur var selvsagt den store gaven.
– Vi skal reise og se Arsenal, mot slutten av sesongen så det blir før sommeren, sier Augustine, som gleder seg minst like mye som sønnen.
– Hva med meg, da må jo jeg få en annen tur, spøker Tove.
– Det har blitt mange fine utenlandsturer. Og mange overnattinger i gymsaler. Men det blir jo et spesielt samhold, sier Tove.
Augustine og Jonas reiste med Varg FK for deltakelse i Gothia Cup i Gøteborg, noe som var en fin opplevelse. Umeå og Piteå er også blant stedene som er besøkt.
– Vi slo faktisk et lag fra Inter/Milan og kom ganske langt i cupen i Gothia cup, helt til åttendedelsfinalen. Vi vant også over et lag fra Sør-Afrika, sier Jonas.
Selv husker han best det øyeblikket når han skal frem for å ta straffe, noe han sjeldent gjør.
– Tidligere tok jeg ofte straffe, men denne gangen var det litt spesielt fordi motstanderne stod og prøvde å psyke meg ned, det var litt ufint spill. Også klarte jeg allikevel å sette ballen i mål. Det er en herlig følelse, å vinne den kampen på straffe, sier Jonas.
Godt husker han også at det gikk i surr i bestillinger av togbilletter, Augustine bommet på en dag.
– Så hele laget reiste hjem, og jeg og pappa måtte reise hjem aleine, 24 timer på tog, en hel dag etter de andre, ler han, mens far i familien rister beskjemmet på hodet.
Blir fysioterapeaut
De aller yngste i familien, Thomas sin sønn Brian spiller på TIL, mens Thomas selv som har spilt for Skarp går nå tilbake til Finnsnes.
– Både Julian og jeg bor i Tromsø, men vi med på Vesterålen futsal, sier Thomas.
I år spiller Julian back på laget Skarp, som er inne i sitt opprykksår.
–Tidligere var det trening hver dag, men nå er det blitt litt roligere, sier han, som studerer fysioterapi på siste året og har etablert seg med familie, lille Brian og Emmanuel.
– Det var da jeg selv var skada i ett år mens jeg gikk på det andre året på videregående skole på idrettslinja. Da gikk jeg i fysioterapi, at jeg bestemte at dette hadde jeg lyst til å utdanne meg til, sier Thomas.
Opp og nedturer
Han forteller at foreldrene nok var lettet da de to eldste fikk sertifikatet, og dermed kunne kjøre de yngste i familien til og fra trening.
– Ja, det tror jeg var en stor lettelse. De har vært utrolige når det gjelder å stille opp, sier han.
Det fineste med fotball?
– At det er mange oppturer, noen nedturer også, men mange oppturer, fortelles det. Både mor og far er stolt av spillerne sine, og den innsatsen de gjør.
Livet er rett og slett litt artigere med ball.
– De er noen tøffe unger, alle sammen. Også Janett har den holdninga på banen, at her kommer du jammen ikke forbi, med mindre du takler meg. Det er jeg stolt av, de står på gir seg ikke, sier Augustin.
110 prosent støtte
– Vi har blitt kjørt på så å si alle treninger, land og strand rundt, Og de har kommet til Finnsnes og Tromsø for å se å kamper og når søster spilte dro de til Harstad. Det har alltid vært 110 prosent støtte, og hoiing. Og faderen har slått litt jul. Lillebror var også alltid med rundt overalt, og heiet og slo hjul han også, sier Julian.
Han forteller om foreldre som henta de rett etter jobb for å kjøre på trening.
– Det har nok blitt litt ekstra siden vi har bodd utenfor Sortland. Så de var glade når vi ble 18 år og fikk lappen, ler han.
– Hadde ikke blitt det samme
Julian gikk til Finnsnes i 2012, da kom mamma Tove kjørende ens ærend for å se kampen, men kjørte litt feil og rakk fram til andre omgang. På vei heim tok hun også feil retning, og kjørte mot Tromsø. Og var dermed ikke heime i Vesterålen før det var natt.
– Hun og lillebror har også vært i Oslo og sett kamp når vi spilte mot Lørenskog. Selv om vi har flytta i fra Sortland har de alltid vært der, og de følger med. De ser alle kampene vi spiller for Vesterålen som går på NFF-tv. Det er fint å ha støtte hjemmefra. Selv om vi ikke er proffer, synes vi det er artig, og jeg tror de også synes det er artig, sier Julian.
Han tror ikke det hadde blitt det samme uten så engasjerte foreldre.
– Uten det tror jeg nok man hadde hatt interessen, men siden de har en så stor del i det, blir det ekstra interesse, sier han.
Julian var skadet fra sommeren 2014 til januar 2017, etter at han brakk begge leggbeina da han spilte for Bossekop i Alta.
– Jeg har fått masse støtte og de synes det har vært artig at jeg har kommet tilbake på fotballbanen igjen.
Den store interessen
For bare to dager siden gikk Thomas over til Finnsnes. Begge var med på Skarp sitt opprykk i fjor.
– Vi spilte begge på laget som rykka opp i fjor, vi spilte de ilag fra fjerde til tredjedivisjon. Det var utrolig artig med opprykk, sier Julian som har vært med på både to opprykk og to nedrykk i sin karriere.
Fotball er den store interessen.
– Vi venter unge nå i juni, og broderen har blitt far, så man må vel gjøre plass til ting som er viktigere i livet. Men det er den store interessen og hobbyen, det man bruker mye av tiden på i løpet av dagene, til futsal og fotball, trener og spiller og prater fotball, sier Julian.
– Jeg prøvde for noen år siden å telle hvor mange man kjenner utenom fotball. I prosentandel var ikke det veldig mange, humrer han.
– Det samme gjelder i Tromsø, jeg tror aldri man hadde trivdes så godt hadde det ikke vært for fotball. I fotballfamilien er det masse fine folk man blir glad i, i Tromsø er det litt som på Sortland, hvis du går på Jekta eller byen møter du alltid noen du kjenner og da har du noen å prate med. Om fotball, ler han.