Det er lørdag morgen ved Mare Street Studios, som ligger i bydelen Hackney nordøst i London. Inne i fotostudioet til fotograf Julia Kennedy summer det allerede med aktivitet.

Hele ni personer er i sving for å få på plass én fotosesjon.

- Det er ingenting, sier Ole Elias. Tjuesjuåringen fra Sortland smiler når han sier det.

- Det er derfor det er så avslappet her nå på morgenen. På store shoots har vi flere titalls personer, og da er det mye stress, for da er det høy timepris, så ting må gå kjapt.

Gått gradene

Han vet hva han prater om. Etter fem år i London har han gått gradene fra assistent til å bli en makeupartist som har begynt å få et bra levebrød av å jobbe som makeupartist i mote- og modellbransjen i England.

- De er veldig nøye på at man skal gå i gradene her i England, sier Ole Elias.

Det vil si, i London heter han bare Elias.

- Ingen kjenner meg som Ole her, var beskjeden jeg fikk før jeg ankom studio.

Kroppsideal

Mens vi prater spiser stylisten, fotografen, assistentene til fotografen og til og med den svært tynne modellen frokost.

- Er hun så tynn? spør Ole Elias da jeg kommenterer det litt senere.

- Jeg legger ikke så mye merke til sånn lenger.

Han vil likevel ikke være med på kroppsidealet er så usunt som mange skal ha det til.

- En stund var det til og med sånn at dersom modellene var for tynne ble de sendt hjem, de fikk ikke jobb.

For lite i Norge

Det var skuespiller han egentlig skulle bli, men etter en rekke forsøk på å komme inn på teaterhøgskolen i Oslo tok han hintet.

- Litt sånn tilfeldig begynte jeg på makeupskole i Oslo, forteller Ole Elias.

Men miljøet i Norge passet ikke for ham.

- Jeg jobbet et halvt år for "Torsdag kveld fra Nydalen" og gjorde noen moteoppdrag her og der, men det var ikke for meg. Grunnen er at i Norge så er det forventet at som makeupartist skal man være både stylist, ordne hår og planlegge mye mer. Her i England jobber man kun med makeup. Om man er makeupartist her og begynner med styling vil ingen ta deg seriøst. En stylist må planlegge, gjøre shooten og så er det masse etterarbeid. Som makeupartist gjør jeg jobben og drar.

Usynlig jobb

Han begynte derfor på London College of Fashion, men han ble bare på skolen i ett år.

- Det var likevel ikke et bortkastet år. Jeg lærte mye, ikke minst det å etablere meg i et helt fremmed land, og det å bli kjent i London og få en fot innenfor miljøet.

I stedet for å få seg en akademisk bakgrunn bestemte han seg for å lære på den harde måten: Han ble assistent for andre makeupartister.

- Man må ha vært assistent før man kan kalle seg for utøver av yrket man er assistent i, sier Ole Elias og peker på de to assistentene til fotograf Julia som gjør alt fra å løpe ut og handle til å hjelpe til med rigging av lys.

- De er eksempler på hvordan assistenter skal være. Man skal ikke synes, bare få ting gjort.

- Ha-ha, det er egentlig en grusom ting å si, når jeg tenker meg om. Men det er jo sånn det er.

Vogue og Elle

Fotosesjonen som skal gjennomføres i dag er for bladet Rollacoster. Modell Madison Leyes skal late som hun trener og skal kun ha på seg klær fra Chanel.  Jobben vi er på har Ole Elias fått gjennom byrået som representerer ham, Jedroot.

- Det er veldig stort og har kontorer i London, Paris, Milan, Tokyo, Los Angeles og New York, forteller Ole Elias.

Og det har blitt oppdrag for Vogue, Elle, Marie Claire og flere av de mest kjente bladene.

- Men ikke framstill det som at jeg er en kjempesvær makeupartist som kun jobber for slike blad, sier Ole Elias.

- Jeg får reist mye, spesielt i Europa, på oppdrag og jeg har selvsagt ambisjoner om å bli enda mer etablert og få enda større klienter, men det er ikke makupartistene som blir stjernene, altså.

Byrået gir Ole Elias oversikt over hvilke jobber han skal på kommende uke, og så er det å planlegge hva slags sminkesett han skal ta med til hver enkelt jobb.

- Jeg har mye sminke, og det blir alt for mye å skulle dra med seg alt. Så det lønner seg å planlegge før man reiser til shooten.

Ønsker assistenter

Han har så langt ikke fått reise til Sortland for å gjøre fotoshoots i vakre Vesterålen.

- Når vi skal ta bilder i vakker natur blir det stort sett Irland og Italia og plasser hvor det er en infrastruktur som gjør at vi lett kan få tak i utstyr, forklarer han.

- Og det kan man ikke akkurat si om Sortland.

På sminkerommet drar modell Madison et dypt drag av e-sigaretten sin. Hun er fra Canada og har jobbet som modell noen år. Ole Elias sjekker hvordan sminken sitter, før han fortsetter arbeidet.

- Man må ha mye tålmodighet, svarer han på spørsmål om hva som skal til for å bli en god makeupartist. Og så må man bestemme seg for om man vil jobbe i teater, i film og tv eller med mote. Det er ulike ferdigheter som trengs innenfor hvert av disse miljøene.

Nå som han er etablert kan han selv begynne å ta inn assistenter, og han sier at alle som har et sterkt ønske om å bli makeupartist er velkomne til å bli assistenter for ham i London.

- Det er bare å kontakte meg.

Jan Thomas

Det viktigste er å tenke på dette som en industri, mener han, og han tror at kanskje mange i Norge har et feil bilde av hva jobben hans går ut på.

- De ser på Jan Thomas og tror det er slik det er at jeg holder på med klær og hår, men det er det ikke. Jan Thomas gjør en kjempebra jobb og er flink, men det er en helt annen verden enn motebransjen i London.

Savner Vesterålen

Selv har han gjort det såpass bra at han kan bo og leve i London, som er en dyr by å bo i. Leiligheten er ikke langt unna studioet vi er i og han deler leilighet med kjæresten og bestevenninnen. Og familien har vært over flere ganger på besøk.

- De synes det er veldig rart at en mann på min alder ikke har bil. I Vesterålen kjører man overalt hvor man skal, slik fungerer det ikke i London.

Likevel savner han Sortland. Han kom tilbake til London, etter to uker på Sortland, for bare få dager siden.

- Det var en fantastisk plass å vokse opp, og jeg reiser hjem to ganger i året for å komme bort fra stresset i London, og for å besøke familien og alle søstrene mine. Bare man går ut flydøren så kjenner man at stresset renner av en. Men det er også godt å reise tilbake til London igjen, som jeg nå regner som hjemmet mitt. Selv om man ikke får krumkaker og multer her, he-he.