Over et glass vin hjemme hos naboen i Sigerfjord ble det en sen vinterdag snakket om hvor kult det hadde vært med et lokalt kaffebrenneri. En søvnløs natt senere hadde Rune Tjønsø (30) tenkt og vurdert saken. Med støtte fra familien bestemte han seg for å kjøpe kaffebrenner og å starte Hindø Kaffebrænderi.
God kaffekrok
Han skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Selv om han ikke har noen bakgrunn innen kaffe- eller baristafag, har Rune alltid hatt en interesse for kaffe. Den første koppen drakk han omtrent på den tiden han lærte å gå.
Da den tidligere omtalte naboen skulle gifte seg, og Rune var toastmaster, passet han på å få sitte ved siden av Mikael Melander, innehaveren av Brent kaffebrenneri i Henningsvær. Det ene førte til det andre, og Rune endte med å kjøpe Brents gamle kaffebrenner.
– Litt av håndverket med kaffe er å finne ut hvordan man selv liker kaffe. Man må hele tiden skrive ned resultatene fra hver brenning, da den ikke blir lik hver gang, forklarer Rune.
Han nevner luftfuktighet, temperatur i rommet og lagringstid for kaffebønnene som viktige faktorer for resultatet.
Tilbakemeldingene har så langt vært utelukkende positive.
– Veldig mange synes at dette prosjektet er dødskult. De vil derfor ikke ødelegge drømmen min ved å si at kaffen ikke er god. Så om det er sant at kaffen er så god som de sier, vet jeg ikke. For meg er det viktig med ærlige tilbakemeldinger, både negative og positive, sier Rune.
Høye ambisjoner
Ned en knirkete trapp, under et lavt tak, mellom gamle kjellervegger, revet mur og høye ambisjoner, står kaffebrenneren. Hele bønner er lagret i sekker på en pall. I en plastkasse i hjørnet ligger resultatet fra siste brenning; noen never med brunt, velduftende gull. Et annet hjørne består av pakkestasjonen, med mørke, tette kaffeposer, samt Hindø Kaffebrænderis eget stempel.
Rune peker og forklarer. Her går kaffen i brenneren, her justeres tiden og her hentes nybrente kaffebønner ut etter omtrent 20 minutters tid. Han har lært mye på kort tid. Mye takket være Melander og Brent kaffebrenneri.
Relevant faglitteratur har vært boken til den kjente baristaen Tim Wendelboe. Den ble lest fra perm til perm i løpet av få timer, til god inspirasjon.
Gjennom kaffebrennerieiere i Henningsvær og Tromsø får Rune tak i bønner fra eksotiske verdenshjørner. Så langt kan han skrive El Salvador, Kenya, Rwanda og Etiopia opp på lista. Han håper å snart få prøve colombianske bønner.
Samfunnsengasjert
Rune er nok arvelig belastet når det kommer til samfunnsengasjement. Selv sitter han som vara i styret til Sortland Høyre. Mor Liv sitter for samme parti i kommunestyret i Sortland. Onkel Christoffer representerer Rødt i kommunestyret.
– Men vi har hyggelige familiemiddager likevel, altså. Vi snakker egentlig ikke så mye politikk, i og med at det er så store motsetninger, sier Rune med et smil.
Selv engasjerer han seg i de store kontrastene som finnes mellom fattig og rik i verden. Mye har han sett med egne øyne, som de to gangene han har vært på utveksling i Thailand. Rune er også opptatt av at kaffebønnene han kjøper fra fattige land, har blitt produsert på ordentlig måte. Bøndene skal ha riktig lønn og arbeidsvilkår.
– Det er vanskelig i dag å finne kaffebønner av virkelig god kvalitet, på grunn av store kaffeselskaper som kjøper store kvantum gjennom hele året. Bøndene får da ikke ordentlig betalt for den jobben de gjør. Kjøp produkter som kaffe og kakao til en ordentlig pris, oppfordrer Rune.
I lokalpolitikken jobber han fortsatt med å finne sine hjertesaker. Oljedebatten er noe han synes er interessant. Et avgjort standpunkt har han ikke tatt enda, men innrømmer at han ikke har hørt mange gode argumenter fra nei-siden. I første omgang vil han ha en konsekvensutredning.
– De argumentene nei-siden kommer med er ofte bare sprøyt. Jeg er ikke nødvendigvis for oljeboring, men vil ha en konsekvensutredning, sier han mens han skjenker i nok en kopp kaffe laget på etiopiske bønner.
Sørlig nordnorsk
Rune hevder det blir lite tid til kaffedrikking, sett bort fra automatkaffen på forsikringsjobben på Vardia. Han prater ivrig i vei om kaffe, initiativ, rettferdighet og engasjement. Alt på en dialekt som er helt håpløs å plassere.
Han har flyttet mye rundt, før han slo seg til ro i Sigerfjord for 2,5 år siden. Han er født og oppvokst i Kristiansand, men begge foreldrene er nordlendinger. Mamma er fra Sigerfjord, pappa fra litt lenger sør. I tillegg har han studert i Ålesund, bodd i Oslo og i Tromsø.
– Jeg tar med meg det beste fra alle dialekter, det er vel sjarmerende, ler han.
Han er utdannet innen eksportmarkedsføring. Jobben han hadde i Tromsø, med eksport av hvitfisk er den jobben som har vært mest relevant til utdanninga.
Da han flyttet tilbake til Sortland var det for jobben som fabrikksjef i familiebedriften Viking Composite, som produserte blant annet en dusjkontainer som ble brukt til oljevern.
– Nå gikk dette ad undas i fjor. Vi hadde gode produkter og fikk gode tilbakemeldinger, men investeringene i Brasil stoppet opp. Det er vanskelig å være den første til å produsere et produkt. Det vi laget var egentlig prototyper, forteller Rune.
Dårlig taper
Fellesnevneren for yrkene han har vært innom; software, hvitfiskeksport, kompositt, forsikring og kaffe, er kontakt med mennesker.
– Jeg liker å omgås folk. Og det er mye hyggelige folk her i Vesterålen.
Selv er han stolt medlem av Sigerfjord boccialag. Da samles gode venner for særdeles seriøse runder med boccia.
Sigerfjord boccialag spiller det Rune omtaler som ekstrem-boccia. En bane er ikke så viktig, og boccia kan spilles like godt i fjellet som i vannet.
Gutteklubben tenkte et år at de skulle melde seg på NM.
– Det skulle være i Alta, så vi tenkte at dette skulle vi være med på. Så leste vi lengre ned på sida at det var handikap-NM. Vi har derfor prøvd å finne ut hvilke handikap vi kan ha innad i laget, ler Rune.
Han er en fryktelig dårlig taper. Venner hevder at de ikke kjenner den siden av Rune, fordi han aldri taper.
Vinnerinstinktet bruker han i gründervirksomheten. Som resten av familien er han ikke redd for å kaste seg i gang med prosjekter.
– Vi er ikke redde for å stikke hodet frem, ta sjanser og ha mange baller i lufta. Selv om vi har gått på en smell en gang i blant, gir vi oss ikke.
Portrettet ble første gang publisert i SortlandsAvisa, 25. september 2014.