– Det smaker godt. Litt skarpt av laken, men alt er som det skal, forsikrer Bernhard Bendiksen.
Han er daglig leder på fabrikken i Sigerfjord, har akkurat åpnet en av de blå plasttønnene og smakt på rognen som har ligget og modnet i sukkersaltning i snart et år.
Kun skrei
Snart skal tønnen, sammen med de 199 andre som står på lageret, sendes til tubefabrikken for å fylles på tube for så returnere til norske butikkhyller.
For rommene i fabrikken skal gjøres klare til neste års skreisesong når nye tønner skal fylles og rulles.
– Det blir som en annen verden, sier daglig leder i Melbukaviar, Kristian Jensen.
Ifølge Jensen er det kun Melbukaviar som utelukkende benytter seg av skrei i kaviarproduksjonen.
Nytt fyll på vei
Til neste år venter han at minst 500 nye tønner skal fylles med skreirogn som dekkes med en blanding av to tredeler salt og en del sukker.
– Hver tønne må rulles hver dag i de første fire ukene rognen ligger på modning, forteller Bendiksen.
I Sigerfjord er det satt av et helt rom i fabrikken til tønnerulling, og det er tre mann som har ansvar for at dette gjøres riktig. Senere står tønnene på modning i vel et år før kaviaren til slutt legges på tube.
– Poenget med rullingen er at laken skal trekke inn i all rognen. Slurver man med dette kan man fort ødelegge en hel årsproduksjon, sier Bendiksen.
Den spede starten
Kaviarproduksjonens historie på Melbu startet alt i 1933, i hjemmet til Sigvard Carl og Ineborg Olga Rysst på Melbu. Der begynte hun å lage torskerognkaviar til pålegg til sin egen husholdning, men kaviaren ble raskt populær og en ekstra inntektskilde til familien.
Produksjonen økte og med årene bredte Rysstkaviaren om seg på brødskiver i hele Norge, frem til 1974 da Steinar Rysst solgte bedriften.
Fra Vesterålen og tilbake
Seinere kom Egil Johansen inn i bildet, mannen som skulle bli kalt «melbukaviarens far».
Melbukaviaren var basert på Rysstkaviaren og ble lansert under det navnet i 1982, i Einar Wiklunds kolonial i Steinsvik-gården på Sortland. Nok en gang ble kaviaren fra Melbu en populær vare.
Etter et års pause ble produksjonen tatt opp igjen i 1986, og ble for første gang lansert i tuber.Siden den gang ble Melbukaviaren produsert ulike steder i Vesterålen frem til 2004, da den ble solgt til Hovde Maritim AS i Henningsvær.
Først i januar 2012 ble oppskriften og navnet kjøpt tilbake til Vesterålen av Jensen og Arctic Blue .
– Det som skjedde med Melbukaviar på 80-tallet var at de ble en så stor suksess at de ikke klarte å besvare etterspørselen. Samtidig ble det investert i nytt utstyr så pass tungt at man heller ikke klarte å bære dette. Dermed knakk det økonomisk, sier Jensen.
Da Sigerfjord ble Melbu
I dag er produksjonen av Melbukaviaren tredelt, fordelt mellom Andenes, Sigerfjord og Frederikshavn. Jensen forteller at de valgte å bevare navnet på kaviaren siden oppskriften har vært uforandret siden 1982.
– Men noe av det skumleste man kan gjøre er å relansere et produkt som ble veldig godt likt og som har vært ute av produksjon i mange år. For i manns minne blir det bare enda bedre enn det var, sier Jensen.
At produksjonen ikke lenger skjer på Melbu er det også noen som har synspunkt på.
– Det er de som ikke liker at Melbukaviaren ikke lages på Melbu, men hovedproduksjonen forgår bare noen få mil unna i Sigerfjord. I begynnelsen var det flere som også trodde at produksjonen var flyttet til Danmark, men det eneste som skjer der er at den blir lagt på tuber. Om vi hadde fortsatt å produsere melbukaviaren på samme måte som før ville det ha ført til mye høyere utgifter knytt til transport og import, av for eksempel emballasje, forklarer Jensen.
– Bare oppskriften igjen
– Da vi kjøpte Melbukaviar tilbake i 2012 var det egentlig ikke så mye annet enn oppskriften som var igjen. Heldigvis har det vært mange, i alle fall i Nord Norge, som husket produktet slik det var og som har gitt gode tilbakemeldinger på produktet vårt, forteller Jensen videre og legger til:
– Dessuten er det en stor fordel å samarbeide med Andenes fiskemottak. Der sorterer de ut rognen med en gang slik at den ikke blir liggende i fiskeslo. Istedenfor får vi rognen ren, klar til kaviarproduksjon.
Barndomsminnet
– Det var litt tilfeldig at det var Melbukaviar vi startet opp med, sier Jensen.
Han har jobbet med eksport av sjømat siden 2003, men begynte å lete etter et produkt som hjalp ham inn på det norske markedet etter finanskrisen.
– Vi begynte å lete etter den nisjen vi kunne bli god på og reindyrke, og som ville nå de norske forbrukerne. Selv husker jeg Melbukaviar som en høydare på frokostbordet da jeg var barn, forteller han.
Den tunge veien
Selv om tilbakemeldingene har vært gode, forteller Jensen at veien inn på det norske matmarkedet har vært tyngre enn hva han trodde den ville bli.
– Det er ingen tvil om at vi kjemper mot store krefter, sier Jensen og forteller om et marked dominert av Mils, Kavli, private merker og butikkjeder som er skeptiske til å ta inn nye produkter og forbrukere som er enda mer vanskelige å overbevise til å smake på et nytt produkt.
Likevel har det ikke vist seg umulig, på to år har kaviaren fra Sigerfjord gått fra å bli solgt i en butikk til 800.
– Klar for plutselig økning
Nylig ble Melbukaviar, som eneste kaviarmerke i Norge, merket med miljømerket MSC. Ifølge Jensen åpner dette nye dører.
– MSC-merket viser at produktet vårt er et resultat av bærekraftig fiske, sier han og legger til at det nå blir lettere å komme inn på det internasjonale markedet.
– Etter at vi fikk merket har store matvarekjeder i Tyskland signalisert at de er villige til å ta inn Melbukaviar. Selv om det ikke er like mange tyskere som nordmenn som spiser kaviar, så er det likevel et kjempestort marked, sier Jensen og legger til at Finland, Sverige og Island er alternative markeder som Melbukaviar jobber med utenfor norske landegrenser.
– Vi har derfor planer om å ta inn enda mer rogn i år enn det vi har gjort tidligere. For vi vil ha en buffer og mulighet til å svare på en plutselig og kraftig økning i etterspørsel, sier Jensen.
Ser etter flyttemuligheter
Ifølge Jensen ser de nå etter muligheter for å kunne samle all produksjonen under ett tak i Vesterålen - en gang i fremtiden om økningen i etterspørsel kommer.
– Råvaregrunnlaget er i alle fall til stede for at man kan øke produksjonen, sier Jensen.
Men først må altså skreien komme og fisket begynne, før tønnene kan fylles på nytt.
Denne saken sto først på trykk i SortlandsAvisa 13. november.